Turnaround. Regi: Ola Solum. Norge/USA 1987. Manus: Sandra Bailey. Foto: Odd Geir Sæther. Musikk: Mark Shreeve. Medv.: Douglas McKeon, Tim Maier, Jonna Lee, Jarl Goli, Anita Hegerland m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 30 min.
Virkelig fullblods norske kalkunfilmer er en sjeldenhet. Her er en av dem.
Cinemateket USF
Onsdag 26. mars kl. 19.00
Onsdag 2. april kl. 21.00
Kr 80 ordinær
Kr 40 medlemmer
Medlemsskap kr 100
Billettsalg ved inngangen like før visning.
De er unge. De skal på fest. De er ikke invitert
Noen vil kanskje mene at alle norske filmer er kalkuner. Men virkelig fullblods norske kalkunfilmer er en sjeldenhet. På 1980-tallet dukket det imidlertid opp en ny kilde til glede for norske kalkun-feinschmeckere. Stikkordet er kommandittkapital: Norske investorer og filmfolk hev seg på filmprosjekter i håp om økonomisk (og kunstnerisk) suksess både hjemme og i utlandet. Spesielt etter at den første kommanditt-filmen, Orions belte, faktisk ga et solid overskudd skjøt interessen fra investorene i været. Det skulle imidlertid bli med den ene suksessen.
En av disse floppene var Ola Solums Turnaround, tidenes dyreste norske film til da, med et budsjett på hele 28 millioner kroner og hele 46 innspillingsdager til rådighet. Filmen skulle dog heller bli herostratisk berømt fordi den – som første norske film i manns minne – ble nektet oppsetning på Bergen Kino (og i Stavanger) med begrunnelsen at den var for dårlig.
Turnaround har norsk regissør, noen få norske skuespillere og filmarbeidere, og er for det meste spilt inn på østlandet.
Handlingen er imidlertid lagt til USA. Den er engelskspråklig og et forsøk på å lage en amerikansk tenåringsfilm. Her faller den helt igjennom. Etter noen bilder av Manhattan forflytter vi oss til Store Ringvei. Hovedpersonen, en barnslig kjekk ung helt med «søt» kjæreste blir av uforståelige grunner overfalt av en pøbelgjeng slik at han kræsjer pappas bil. Da han litt senere får lov av pappa å ha hjemme-alene-fest, dukker den samme gjengen opp og kræsjer festen og gjør hærverk på huset. Familien skjønner at gjengen forfølger dem, og alliert med bestefar tryllekunstneren – som belærer barnebarnet at «Don’t get mad, get even» – inviterer de igjen på fest. Denne gangen har de gjort huset klart for gjengen.
Det eneste «positive» man kan si om filmen er at den er laget med en viss teknisk kompetanse. For kalkunister er det derimot mye å hente: Hult klingende replikker, klisjer i mengder, en tvilsom moral, et usselt manuskript og mislykket regi er med på å gjøre denne filmen til makeløs underholdning. For nordmenn er det særlig interessant å følge skuespillerprestasjonene til Anita Hegerland og Jarl Goli. Begge spiller medlemmer av motorsykkelbanden, men ser ikke ut til å føle seg helt hjemme der. Spesielt Golis prestasjon som «bad guy» får en til å tenke på en barnetimeonkel i forkledning – i hvert fall for de som er født før 1980.
Som andre kalkunfilmer har heller ikke denne filmen et snev av selvironi. Den er et pretensiøst forsøk på å lage en tøff ungdomsfilm, og tar seg selv på fullt alvor. Dette gjør den naturligvis til en enda morsommere opplevelse.
