Cinemateket USF
Søndag 26. januar kl. 13.00
Søndag 26. januar kl. 19.00
Tirsdag 28. januar kl. 21.00
Kr 80 ordinær
Kr 40 medlemmer
Medlemsskap kr 100
Billettsalg ved inngangen like før visning.
Den vordende ektemann Stewart tar imot Ada og datteren hennes ved kysten. Ada har brakt med seg et piano som er hennes kjæreste eiendom og uttrykksmiddel, men dette nekter Stewart å transportere gjennom bushen.
Den skotske naboen George står i sterk kontrast til det moralistiske og patriarkalske nybyggersamfunnet, et samfunn han har tatt avstand fra ved å pleie omgang med de innfødte maoriene. Ada er stum, og George kan hverken lese eller skrive. Men en kommunikasjon gror frem, på bakgrunn av en byttehandel. George henter pianoet på stranden, mot at Ada lærer ham å spille. Hun får en del av pianoet for hver «klavertime» hun gir ham. Men George er ikke primært opptatt av å lære å spille selv. Tangent for tangent får Ada pianoet tilbake ved å spille og gradvis avdekke sin kropp for Georges blikk. Hans forelskelse vokser mot en seksuell ekstase. Likevel innser han at denne handelen er ødeleggende for dem begge. Ada får til slutt pianoet tilbake, men med et nyvakt erotisk driftsliv i tilgift. Hun har sammen med George skapt en ny måte å kommunisere på, gjennom erotikken. Et heftig trekantdrama utvikler seg der Ada forsøker å bryte ut av sitt arrangerte ekteskap med Stewart, fastlåst som han er i sin sosiale og maskuline stereotypi.
Ada er en stolt og sterk kvinne, mens mennene i filmen fremstilles som sårbare og uten kontroll over sitt følelsesliv. Det er særlig de to mennenes lengsel etter intimitet som skildres. George står frem for kvinnen han elsker med all sin sårbarhet og kjærlighetssorg, mens Stewart fortvilt forsøker å få Ada til å passe inn i bildet som den trofaste kone og sin egen oppfattelse av kvinnelighet.
Jane Campion er opptatt av forholdet mellom ikke-verbal kommunikasjon, seksualitet og kjærlighet. Adas stumhet tvinger oss til å stille spørsmål ved det verbale språkets muligheter og begrensninger. Pianostykkene blir en erstatning for Adas stemme; for eksempel må tonen formidle de følelser hun nærer for George under pianotimene. Michael Nymans musikk er derfor av vital betydning for filmen.
Campion har med Piano fullt ut bevist at hun er en mesterlig regissør, med en unik billedskapende evne. Filmen inneholder scener så tette av kropp og lidenskap, av innestengthet, og av natur at de oppleves som om de hver og en varer en liten evighet.
olep/red.
