Regissør Nichols ville ikke ha filmstjerner i bærende roller. Bare slik kunne publikum identifisere seg med hovedpersonene, mente han. Dermed var scenen klar for den klumsete og lite filmstjerneaktige Dustin Hoffman, som mer enn overbeviste. Videre valgte Nicholls å benytte poplåter i kombinasjon med originalkomponert musikk på lydsporet, noe som også var banebrytende, og satte en standard som kan høres i dagens filmer verden over. Sist, men slett ikke minst, samspiller fotograferingen og regien subtilt med manusets satire. Fotograf Surtees brukte flere teknikker kjent fra samtidige reklamefilmer og europeiske kunstfilmer, og redefinerte dermed hvordan en Hollywood-film kunne se ut.
I hendene på mindre kompetente filmhåndverkere kunne Manndomsprøven lett blitt en platt soveromsfarse. I stedet er den blitt en lumsk og morsom sosial satire som noen ganger lister seg innpå, og noen ganger tramper på, de rike og grunne. Lett og tung på samme tid, men aldri platt.
sw/red./olep
