Et absurd og surrealistisk eventyr for voksne
På en plattform i havet utenfor en by bor den onde professoren Krank sammen med en broket forsamling hjelpere: seks identiske kloninger, den lille, sjefete frøken Bissmuth og Irvin – en snakkende hjerne som lever i et akvarium. Krank har ikke evnen til å drømme, og får derfor sine medhjelpere til å kidnappe små barn for å stjele deres drømmer. Til å utføre selve kidnappingen hyrer de inn soldatkykloper, som i bytte for barna får Kranks spesialkonstruerte, mekaniske øyne. I Kranks nærvær blir imidlertid alle barnas drømmer til mareritt. Filmens absurde og fantastiske åpningsscene er et av disse marerittene: Et lite barn sitter i en harmonisk stue på julenatten. Plutselig kommer julenissen ned gjennom pipa. Deretter kommer en julenisse til, og så enda en. Til slutt er hele rommet proppfullt av julenisser som drikker og er stygge og vemmelige. Barnet gråter hysterisk.
Et av barna som blir kidnappet av kyklopene er lille Denrée. Denrées storebror, den noe dumme, men svært snille kraftkaren One, legger ut på jakt etter broren. Med seg på ferden får han den lille foreldreløse piken Miette, som under ledelsen av et siamesisk tvillingpar livnærer seg på tyveri.
Det franske regissørparet Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro imponerte en hel filmverden med sin spillefilmdebut Delikatessen i 1991. Deres andre film drar om mulig den absurde verdenen fra debutfilmen enda lenger. De fortapte barns by foregår i et eventyraktig univers, som en blanding av Charles Dickens’ romaner, brødrene Grimms eventyr og Jules Vernes fremtidsepos. Eventyret utspiller seg i noe man kan kalle en retro-framtid; det foregår i en parallell tidssone snarere enn i fortid eller i fremtid. Vi befinner oss like mye i middelalderen som i det 21. århundre. Også kannibal-motivet fra Delikatessen finner man igjen i De fortapte barns by, men der det var ofrenes kjøtt og blod man var ute etter sist, er det her det åndelige; tankene og drømmene.
De fortapte barns by er en umåtelig vakkert fotografert film med imponerende scenografi. Også spesialeffektene er enestående, og filmen var da den ble laget den dyreste, og en av de teknisk mest avanserte franske filmer noensinne. Rollene er besatt av skuespillere med svært karakteristiske ansikter. Også Jean-Paul Gaultiers kostymer gjør filmen til en estetisk nytelse. De fortapte barns by er en nytelse for øyet, men også en historie som appellerer til fantasien – en filmatisk syretripp av de sjeldne.
olep
