Tarkovskijs film fra 1979 er en av verdens mest kjente kultfilmer, berømt for sin langsomhet. Da produsentene av hensyn til publikum foreslo å sette opp tempoet, skal Tarkovskij ha sagt at det eneste publikummet han var interessert i var Ingmar Bergman og Robert Bresson. Dernest gjorde han den langsommere.
Men hva husker vi som sier vi har sett denne filmen, og så vi den noensinne til ende? For hva er egentlig denne sonen som i filmen skal ha blitt besøkt av utenomjordiske vesener? Området tiltrekker seg vitenskapsmenn, opportunister og nysgjerrige. Her skjer de merkeligste ting - gjengse fysiske lover er opphørt, eller styres snarere av stemninger, tanker og følelser. Det sies at om man når inn til sonens sentrum så vil ens ønsker gå i oppfyllelse. Problemet er bare at man ikke vet hvilke ønsker det gjelder: Om det er bevisste ønsker, eller de mer grunnleggende, ubevisste ønskene som man ennå ikke kjenner. Alt som skjer her avhenger av oss, ikke av sonen.
«En sjeldent bevegende forestilling»– Aftenposten
«Verk viser oss styrken i det svake. Det er et ekstremt sympatisk prosjekt» – Scenekunst.no
«Stalker er en forestilling man kunne ønske bare kunne vare, vare og vare» – NRK P2 Kulturnytt
