Filmen er en timeslang dokumentar om hvordan mennesker fra Sovjetunionen og utlandet kom for å ta farvel med sin leder. Hva rørte henne slik? Var det den gigantiske skalaen av forbrytelser som denne personen var skyldig i, og den mengden løgner som en enorm befolkning var blindet av? Skapte det massive spetakkelet en slags beundring, eller skapte det en kamp inni henne selv om å få klarhet i virkeligheten bak? Eller var det frykten som var blitt overlevert fra generasjon til generasjon, lukten av død og katastrofe som fikk henne til å føle seg liten og identifisere seg med massene?
Nadias bilder og historier, dans og sang trekker publikum gjennom maktmekanismer og kunst som politisk våpen. Hva står vi igjen med dersom den skapte virkeligheten vi eksisterer i plutselig anses som falsk? Hva skjer hvis vi oppdager at forskjellige ideologier bruker samme mekanismer? Og er kollektivitet egentlig en forgiftet term?
