Kamera skyter som en rakett ut av skylaget, daler mot jorden og flyr lavt over det østerrikske landskapet. En tiltagende larm når etterhvert øret - først de dumpe drønn fra kanoner, siden krigsrop og travingen av tusenvis av soldatstøvler mot den fuktige og høstkalde jorden. Napoleon er på vei mot øst. Året er 1805.
Slik suges vi inn i Sergej Bondartsjuks monumentale og overveldende filmatisering av Leo Tolstojs "Krig og fred" (1864-69), og opplever Napoleonskrigene mellom 1805, da den franske øverstkommanderende jaget troppene innover østerriksk jord, og forvinteren 1812, da føreren duknakket innledet tilbaketoget fra Moskva. Ødselt og storslått formidles tidens begivenheter gjennom noen russiske adelsfamiliers opplevelse av disse årene - i krig og i fred.
BILLETTER KJØPES VED INNGANGEN TIL CINEMATEKET, LIKE FØR VISNING
Personene
Den underskjønne ungpiken Natasja er sine foreldres øyensten. Hun er en bedårende sangerinne, og ikke mindre aktverdig på dansegulvet. Hennes viltre livsglede smitter uvilkårlig av på hennes familie og deres besøkende. Grev Ilja Rostov og hans kone Natalia har foruten Natasja og hennes eldre søster Vera også to sønner; Nikolaj som vil i krigen og den unge Petja som i 1805 knapt er 10 år gammel. Familien huser også den ubemidlede, men egennyttige, fyrstinne Drubekoj og hennes ærgjerrige sønn Boris som lik Nikolaj gjerne vil gjøre karriere i hæren. Dessuten fostrer familien grevinnens selvoppofrende niese Sonja som, til det godmodige greveparets fortvilelse, binder fetteren Nikolaj til seg ved løfte. Tittel- og formueløs er hun knapt noe godt gifte. Familien Rostov er ikke av de mest fremtredende adelsfamilier i Russland, men holder stadig overdådige selskaper for sine forbindelser - både i St. Petersburg og i det mer provinsielle Moskva.
Den lett keitete levemannen Pierre er nettopp hjemvendt fra utlandet, hvor han har blitt oppdradd. Ubevandret i selskapslivet som han er, gjør han seg uvilkårlig skyld i uhøfligheter når han i St. Petersburg deltar i sin første soirée. Verre er det at han i sin ungdommelige iver lar seg rive med av noen humanistiske og Bonaparte-vennlige ideer han har pådratt seg etter den franske revolusjon. Av sin noe tvilsomme herkomst henter Pierre heller ingen heder. Han er uekte sønn av den uanstendig rike, men avfeldige grev Bezuchov som i mangel av ektefødte barn har en spesiell forkjærlighet for Pierre. Fyrst Vasilij Kuragin som fostrer Pierre i St. Petersburg, har på sin side en spesiell forkjærlighet for penger, heriblant den gamle Bezuchovs skatter. Fyrst Kuragin har en datter, den deilige, men tomme Helene, som han unner Pierre når denne engang kan komme til å arve den avfeldige Bezukhov, og bli et godt gifte. Pierre er slett ikke i godt selskap med herskapets utsvevende sønn Anatolij og dennes svirebror, offiseren Dolochov som stadig høster sin lønn i degraderinger. Etter en uheldig drikkelagshistorie blir Pierre forvist til Moskva hvortil hans rykte har reist foran, og er ham til besvær i selskapslivet. Bare den godmodige familien Rostovs salonger er på vidt gap for den unge levemannen, og Pierre blir en god venn av familien.
Pierres beste venn, den ærekjære fyrst Andrej Bolkonskij, er ivrig etter å komme i krigen. Han etterlater sin svangre kone Liza på godset til sin gamle og bistre far, og i søsteren Marias selskap. Prinsesse Maria er dypt religiøs, og hardt kuet av sin far som berøver henne enhver unødig kontakt med omverdenen. Andrej blir på farens anbefaling adjutant hos den gjeve general Kutuzov som senere blir den russiske hærs øverstkommanderende. Andrej får således følge kamphandlingene på nært hold.
Foruten de nevnte personer spiller hoffdamen Anna Scherer en viktig rolle som vertinne for St. Petersburgs fornemste salong. Det er her man kan måle landets politiske strømninger og temperatur gjennom adelens avmålte ytringer. Videre portretteres en rekke historiske personer med syrlig treffsikkerhet - foruten general Kutuzov og fyrst Bagration som begge hadde Tolstojs sympati: Napoleon, tsar Alexander I av Russland og en rekke offiserer og diplomater fra begge sider.
Romanen
Tolstojs roman beskrev fem og et halvt hundre personer, men tallet på hovedpersoner alene - henimot ti - er imponerende i seg selv. Det var uvanlig for sin tid at romanen ikke hadde én helt, men flere. Hverken fyrst Andrej Bolkonskij, Pierre Bezuchov, Nikolaj Rostov, Natasja eller prinsesse Maria er romanens hovedperson alene. De følges et stykke på vei, og forlates for så å bli innhentet senere. Det er heller ingen hovedhandling, men flere parallellhandlinger, og romanen behandler såvel Pierres streben mot å bli et bedre menneske, Natasjas begeistrede ungdomsforelskelser og kjærlige samtaler med sin mor, som krigsstrategiske og -filosofiske anskuelser. Med de mange handlingstrådene som stadig forlates og gjenopptas, kan verket minne om en moderne såpeopera. Det har likevel mer karakter av en mektig symfoni i sin velbalanserte kontrastering av historiens forskjellige elementer; tungt mot lett, trist mot lystig, spenningsdrivende mot stemningsskapende og - krig mot fred. De levende karaktertegningene til tross, det er ikke kun de individuelle skjebner i en viktig periode i Russlands historie som er romanens mål. Den munner ut i en betraktning av det samlede russiske folks karakter, og en historiefilosofisk anskuelse som ikke levner de store menn mye ære. Uten folkets oppslutning, mente Tolstoj, ville Napoleon knapt kunnet lede sin hær helt til Moskva, og den historiske bevegelse som brakte ham dit, skulle til sist også knuse ham. Det er ikke taktikerne som vinner seieren over Napoleon, men det russiske folks spontane reisning mot okkupanten, den menige russiske soldats heroisme og evne til selvoppofrelse.
Regissøren og filmen
Denne historieoppfatningen delte Sergej Bondartsjuk, og hadde allerede med sin lovpriste regidebut En manns skjebne (1959) demonstrert sin sympati for den menige soldat. På den annen side var Krig og freds oppfølger, Waterloo (1970), viet en ytterligere menneskeliggjøring av den opphøyde Napoleon. Bondartsjuks sterke interesse for krigens vesen har rot i at han selv, lik Tolstoj, hadde opplevd krigens redsler som soldat.
Bondartsjuk hadde altså de beste forutsetninger for å forstå og videreføre Tolstojs humanistiske anskuelser i Krig og fred. Hans behandling av romanen innebar derfor ikke bare en handlingsgjengivelse, som det ofte tilfaller litteraturfilmatiseringer, men et ønske om å bringe romanens filosofiske, emosjonelle og ideologiske nerve frem på filmlerretet, så presist som mulig. Filmens ubetingede suksess i så måte, har også årsak i det intellektuelle klima i Sovjet ved begynnelsen av 1960-tallet. Stalintidens endelikt medførte etterhvert en mulighet til å kritisere, om ikke samtidens politikk, så i det minste lyter ved stalinismen. Det første trinnet i nedbrytningen av Stalin-myten var å ødelegge bildet av ham som verdenskrigens geniale hærfører. Med dette for øyet ble det laget en rekke realistiske og humanistiske krigsfilmer, for eksempel En manns skjebne, som sto i grell kontrast til den tidligere ensidige heltedyrkelsen i sovjetisk film. Krig og freds kritikk av krigens innbilske hærførere føyer seg lett inn i denne tradisjonen. Tolstojs gjennomgripende tilbøyelighet til avheroisering gir seg utslag i at enhver hærfører bringes ned fra sin pidestall og presenteres under de mest uheldige omstendigheter; fra Napoleon og hans forfengelige marskalker til tsar Alexander I og hans prøyssiske strateger, som pedantisk forbereder slagene med vitenskapelig omhu, bare for å oppdage at ingenting går som de hadde tenkt. Kun Kutuzov og de av hans kumpaner som forsto å lede folket i krig uten innbilsk å ville styre det, tåler hverdagsrealismens grelle skjær.
En annen faktor som ledet til den humanisme som også preger Krig og fred, var moten med å filmatisere noveller som var akseptert av myndighetene som del av den kulturelle tradisjon i Russland. Sikaden (1955), hvormed Bondartsjuk etablerte seg som sovjetisk films fremste Tsjekhov-tolker, var den første av disse. Bondartsjuk spilte forøvrig også hovedrollen i Mikhalkov-Konsjalovskijs hyllede Onkel Vanja (1971) etter Tsjekhovs skuespill. I denne sammenheng kan filmatiseringen av "Krig og fred" sees som den naturlige konsekvens av tidens sterke interesse for kulturarven.
Et tredje moment føyer seg muligens også inn i argumentene for sovjetisk films største satsning noensinne. Sovjetisk film hadde i Stalin-tiden etterkommmet de administrative ønsker om positive helter som norm for filmfortellinger. Denne heltebygger-normen hadde obstruert en videreføring av slike revolusjonære - og nasjonsbyggende - storverk såsom Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) om revolusjonsforsøket i 1905. En av idéene som myldret frem da Tolstoj i 1860 begynte arbeidet med det som skulle bli "Krig og fred" var at han ville skildre en dekabrist som etter tsar Nikolaj Is død i 1855, vender tilbake til Russland etter 30 års forvisning i Sibir. Dekabristene var en gruppe, hvorav størsteparten var adelige offiserer fra rikets beste familier, som i desember (russisk: dekabr) 1825 reiste opprøret mot tsarmakten på Senatsplassen i St. Petersburg. De hadde deltatt i kampen mot Napoleon, en kamp som til sist hadde ført dem til Paris hvor de lærte Vesten å kjenne og ble smittet av revolusjonens frihetsidealer. I Russland var livegenskapet fremdeles sterkt rotfestet, og det var dette man blant annet ville til livs i 1825, foruten å begrense eneveldet og tsarens makt. Opprøret vant ingen støtte i befolkningen og brøt ynkelig sammen, hvoretter noen mistet hodet mens andre ble forvist til Sibir. Dette var på mange måter Russlands første revolusjonsforsøk.
Arbeidet med denne idéen brakte imidlertid Tolstoj tilbake til krigen i 1812 for å forstå dekabristenes beslutning om å konspirere mot tsarveldet. Studiet av Napoleons angrep på Russland i 1812 førte til at han lot både skildringen av 1825 og 1855 fare. Han gikk ytterligere tilbake i tid til russernes forsmedelige nederlag ved Austerlitz i 1805 for å forklare den nasjonale oppvåkning som "Den første fedrelandske krig" i 1812 medførte. Det russiske folks og arméens karakter måtte vise seg enda tydeligere i nederlagenes og skuffelsenes tid, mente han. Dessuten skammet han seg over bare å skildre seieren over Bonapartes Frankrike, uten å skildre nederlag og skam.
Mottagelsen
Begivenhetene i "Krig og fred" peker altså fremover mot 1825, og forsøker å forklare denne begivenheten i Russlands historie, en begivenhet også et kommunistisk Sovjet kunne samle seg om. Etter nøkterne statistikker noen år etter filmens utgivelse å dømme, fantes ikke den voksne sovjeter som ikke hadde sett alle filmens fire deler. Med en respekt for den nasjonale litteraturarv som ikke var King Vidor forunt dengang han laget sin italiensk-amerikanske versjon i 1956, lyktes Sergej Bondartsjuk i den grad med å bringe "Krig og fred" til lerretet at den kjente polske filmskaperen Andrej Wajda kunne utbryte: "Jeg kan kun si at filmproduksjonen verden over aldri har sett noe lignende. Dette er neppe film lenger - det er virkelig Tolstoj! Det er enestående!"
Verden over ble filmen mottatt med entydig begeistring, og i USA belønnet med Oscar, samt de to gjeveste kritikerprisene - og det for en lite skjønnsomt forkortet og engelsk-dubbet versjon. Særlig har Krig og fred blitt berømmet for sin uklanderlige billedvirtuositet og sine fantastiske slagscener, iverksatt med en forakt for budsjetter og tekniske begrensninger som bare er et sovjetisk produksjonsselskap forunt. 120.000 statister medvirket. Våpen ble hentet fra museer over hele Sovjetunionen, og nye ble laget. 23 tonn krutt, 16.000 håndgranater og atskillige tusen røykbomber gikk i luften for å gjenskape slagene ved Austerlitz og Borodino - i følge Napoleon "det grusomste" - ganske som de i sin tid ble utkjempet.
Den komplette versjonen på 8 t 27 min har ikke vært vist på kino i vesten. Den norske 35mm-versjonen som vi viste i 1999 er totalt "bare" 6 t 41 min lang. Når man nå har fått ordnet 70mm-versjonen som har ligget i filmarkivet, viser det seg altså at denne er 7 t 14 lang. Filmens spilletid kan virke avskrekkende, men som en av de begeistrede kritikerne proklamerte: "Man ville ikke unnvære et minutt av lengden. Dette monumental-filmverket er, som Tolstojs roman, en medrivende, rik og og uforglemmelig opplevelse".
Dag Grønnestad
