Cinemateket USF
Onsdag 5. mars kl. 18.30
Onsdag 19. mars kl. 21.15
Kr 80 ordinær
Kr 40 medlemmer
Medlemsskap kr 100
Billettsalg ved inngangen like før visning.
This Sporting Life
“Here in my heart I’m alone, I’m so lonely,” synger Frank Machin i This Sporting Life. Med et kjeveparti som en okse, underbitt og øyebryn tyngre enn Marlon Brandos fremstår kanskje dette nødskriket noe underlig. Sangen fremføres imidlertid med armene i kors, klassisk kroppsspråk som signaliserer ingen inn – intet ut. I dette tilfellet må man snu symbolikken på hodet. Machin er rugbyspiller og leier bopel hos enken Mrs. Hammond og hennes to barn. Han ønsker desperat Hammond inn, men klarer ikke å kanalisere følelsene ut. Hun er overhodet ikke interessert heller, later det til. Betegnende nok leser han boken ”Cry Tough” – for hvordan skal man kunne uttrykke følelser når man ses på som en maskin; ”a great ape on a football-field” som Hammond uttrykker det.
Richard Harris er fantastisk i rollen som den forknytte og misforståtte Frank, som danderes dertil elegant i skygger av en svært habil lyssetter. Lindsay Anderson ble så besatt av karakteren Machin da han leste David Storeys roman, at han ikke visste om han ville klare å konseptualisere Machin til en troverdig karakter for lerretet. Inn kommer Harris, og han bestemte seg straks. Nå hadde han en skuespiller som kunne fylle den rollen han hadde visualisert under lesning av boken. Filmen er en studie av temperament - av en fysisk sterk og aggressiv mann, som med sin provoserende tyggegummislafsing og øvrige brutale ytre er i stand til å skremme hvem det skulle være. På samme tid er det en film om hans iboende følsomhet, hans behov for kjærlighet – som han uttrykker i rus til en kamerat: ”I can love someone, can’t I?” Denne personen, som i åpningen av filmen virker uendelig usympatisk, får utover i filmen følelsene til å sette seg på tverke i halsen.
Filmen, spillefilmdebuten til Lindsay Anderson, er utelukkende skutt på location i Wakefield, og inneholder noen av filmhistoriens mest intense sportsskildringer. Måten Denys N. Coop fanger inn både rugbyspillernes sportslige bestrebelser i kampene og samtidig deres interne stridigheter og rivalisering - med kameraet innimellom, over og fra siden - kan bare beskrives som nyskapende. Spillet, der Machin rives mellom motstandere, også på eget lag, blir en kraftfull metafor for hans indre – han plages til det ytterste av egen manglende evne til å nå ut til andre mennesker. Anderson tok med seg det viktigste fra Free Cinema, og behandlet det med nennsom hånd: observasjonen av hverdagsmennesket som uendelig komplekst og interessant.
red./olep
