En ung bonde blir forhekset av en erotisk, forførende kvinne fra byen, og forsømmer sin kone, som er «vakker og blek som en Madonna». Hver kveld går den unge mannen for å møte elskerinnen nede ved myren. Sammen legger de to en ond plan for å kvitte seg med konen: under en båttur skal bonden kaste henne på sjøen så hun drukner. Én ting er å planlegge et mord, en helt annen ting er å gjennomføre det: ombord i båten får bonden kalde føtter, og greier ikke å kaste konen over bord. Skjebnen er imidlertid lunefull.
Murnau var en av de store regissørene innen den tyske ekspresjonismen på 1920-tallet. Etter flere suksesser på strak arm, med mesterverk som Nosferatu (1922), Den siste mann (1924), Tartuffe (1925) og Faust (1926), ble han invitert til Hollywood, som på den tiden hungret etter europeisk kunst og kultur. Murnau satte sin faste manusforfatter, Carl Meyer, i gang med å bearbeide novellen «Reisen til Tilsit» av Hermann Suderman. Meyer tilpasset den et amerikansk miljø, og resultatet ble Sunrise.
Det er ikke først og fremst den melodramatiske historien i Sunrise som har gjort den til en av de mest kjente stumfilmene gjennom tidene.
Det er dens selvbevisste billedspråk som gjør den så spesiell; kamera
kan gjerne sies å spille hovedrollen i filmen. Sunrises komplekse stil er dens store styrke; den er en profesjonell amerikansk
studioproduksjon, samtidig som den på mange måter representerer et
høydepunkt innen den tyske ekspresjonismen. Filmen kontrasterer
naturalistiske scener med episoder med klart stilisert spill og
scenografi, og det merkes godt at nesten alle som arbeidet bak kamera
hadde tysk eller østerrisk bakgrunn.
Selv om filmen er tatt opp i
California, har den et distinkt europeisk utseende. Bykulissene, som er
meget forseggjorte og bygget i overdrevet perspektiv, ligner for
eksempel mer på tysk Bauhaus-arkitektur enn på en amerikansk by på
1920-tallet. Historien fortelles gjennom en typisk 'murnausk'
fotografering. Karl Struss og Charles Roshers flytende kamerabevegelser
skaper en illusjon av en verden utenfor billedrammen. Det er imidlertid
den raffinerte bruken av lys som skaper den spesielle atmosfæren i Sunrise.
Finstilte motsetninger mellom lys og mørke definerer rommet og
bestemmer den følelsesmessige tonen i de forskjellige scenene. Selv i
dag er de lange sivene i den tåkelagte myren, de reflekterende fortauene
i den regnvåte byen, lyset på markedsplassen og båtturen fra landet inn
til byen, forheksende.
olep/red.
Sunrise - A Song of Two Humans.
Regi: F.W. Murnau, USA, 1927.
Manus: Carl Meyer, etter en novelle av Hermann Suderman.
Foto: Karl Struss og Charles Rosher.
Musikk: Hugo Riesenfeld.
Medv: George O'Brien, Janet Gaynor, Margaret Livingston m.fl.
Stum m/ engelske mellomtekster. Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. 35mm, s/hv,
1 t 37 min.
