Fitzcarraldos store drøm er å bygge en opera i Iquitos; en sivilisasjonens utpost i indre Peru, befolket av ville hedninger, fete gummi-kapitalister og en svart gris. Riktignok er ingen andre enn Fitzcarraldo og hans kjære Molly interessert i å bruke penger på en operascene til Enrico Caruso, datidens mest bejublede strupe. Ingen - noen indianerbarn og den svarte grisen unntatt - gidder engang å låne så mye som øre til grammofonplatene med Caruso, som Fitzcarraldo spiller med henført lidenskap. Han må derfor selv skaffe den fornødne kapital, og setter seg fore å erobre utilgjengelig jungel og omdanne den til en pengeavkastende gummiplantasje.
Herzogs beretning om jungelens Sisyfos er inspirert av Brian Sweeney Fitzgerald, en hatet irsk kolonist som på slutten av 1800-tallet erobret store urørte områder. Han kom seg blant annet frem ved å la en båt bli demontert og fraktet stykkevis fra et elveløp til et annet. Slik udramatisk forsiktighet ligger ikke for Herzog. Hans Fitzcarraldo må frakte en elvedamper i sin helhet over den høye åskammen som skiller den ene floden fra den andre. Den virkelige Fitzgerald var heller ingen operaelsker. Fitzcarraldo viser til gjengjeld slektskap med øvrige Herzog-helter, som Aguirre i Aguirre - Guds vrede (1972) og grev Dracula i Nosferatu - nattens vampyr (1979). Likevel er Fitzcarraldo ikke stort mer forrykt enn jungelens kolonister dengang var. Det sies at innbyggerne i Manaus foretrakk å sende skittentøyet over havet til Lisboa fremfor å vaske det i Amazonas' upålitelige vannmasser!
Den dampende jungelen, hvor fuglene ifølge Herzog ikke synger men skriker i smerte, gir fra første stund en forvirrende opplevelse av storhet og vanvidd. Fitzcarraldo er da også full av store og imponerende bilder, fra den forlatte stasjonsbygningen med dens "stasjonsmester" til elvedamperen som ligger med buken mot åssiden mens indianerne slaver for å realisere Fitzcarraldos visjon. Herzog har alltid vært en kompromissløs og egenrådig filmskaper som nekter å gjøre ting enkelt. Samarbeidet mellom de gamle kompisene Herzog og Kinski var, som vi så i Min beste fiende (1999), heller ikke friksjonsfritt. Innspillingen av Fitzcarraldo ble da også svært strabasiøs og konfliktfylt - med flystyrt, dødsfall og syke skuespillere - og overgår nesten det Fitzcarraldo selv gjennomgår. Kanskje ble Herzog, lik Fitzcarraldo, til syvende og sist mer opptatt av å gjennomføre sitt vanvittige forsett enn å skulle lage et helstøpt filmatisk verk. Akkurat som Carusos stemme stilner indianernes krigstrommer, forstummer selv den mest kritiske røst ved et av filmhistoriens mest storslagne syn: elvedamperen som oppslukes av jungelens tåketeppe.
olep
Fitzcarraldo.
Regi: Werner Herzog, Vest-Tyskland, 1982.
Manus: Werner Herzog.
Foto: Thomas Mauch.
Musikk: Popol Vuh, Giuseppe Verdi m.fl.
Medv: Klaus Kinski, Claudia Cardinale, Miguel Angel Fuentes, Paul
Hittscher m.fl.
Tysk tale, norske undertekster. 35mm, farger,
2 t 37 min.
