Eraserheads historie lar seg forsøksvis oppsummere i følgende resymé: Henry Spencer og hans kone Mary får et "barn" med overutviklede orale behov. Mary flykter fra denne skrikende vanskapningen. Henrys situasjon forverres når avkommet blir alvorlig sykt og nekter å ta til seg føde. Da vender Henry blikket innover mot Damen i radiatoren, en forførerisk kabaret-artist med enorme svulster på kinnene. Ved å nærme seg drømmen og marerittets logikk, avdekker Lynch på en nærmest psykoanalytisk måte lag på lag med virkelighet og drøm, og trekker tilskueren inn i en malstrøm av skakende opplevelser.
Formen Eraserhead fortelles i er et lappeteppe av gags, vevd sammen av en humoristisk rytme som har mye til felles med Tati, dog med den forskjell at Lynchs svarte humor grenser til det desperate. I en særstilling står scenene med "babyen". Henry får motstridende følelser overfor framtoningen: Frykt og avsky, men samtidig ansvar og sympati. Denne fascinasjonen av det groteske og absurde er et av særtrekkene ved Eraserhead. Det er en film merket av Lynchs regi og personlighet. Men med sin dristighet skiller den seg også fra hans senere arbeider. Dens langsomme stil gjør at seeren får tid til å fordype seg i handlingen, de dunkle bildene og den dystre stemningen.
olep/red.
