Dette er den første filmen i Luchino Viscontis trilogi som berører tysk dekadanse. Den er voldsom, kontroversiell og nærmest barokk i sin karikatur av Tyskland i 1930-årene. Filmen omhandler familien Essenbeck, en kapitalistfamilie bestående av en mildt sagt broket samling mennesker: magnaten og familiens overhode Joachim von Essenbeck, hans brutalt ambisiøse kone, hennes maktsyke elsker og deres plagede sønn Martin. Familiens vei mot sammenbrudd går via intriger, korrupsjon og mord og parallelliserer nazismen som undergangsfenomen. Av filmens mange sterke rolletolkninger huskes kanskje best Helmut Bergers gnistrende fremstilling av Martin, en ung transvestitt med Dietrich-imitasjon som sin spesialitet, og som lider under et enormt ødipuskompleks.
Rainer Werner Fassbinder sa ofte at Viscontis wagnerske epos var hans favorittfilm gjennom tidene, en film han hevdet å ha sett mer en 30 ganger. Han erklærte at De fordømte "er muligens den største filmen gjennom tidene, den jeg mener betyr like mye for filmhistorien som Shakespeare betyr for teaterhistorien".
De fordømte delte og fortsetter å dele kritikerne i grovt sett to leire. Med et plott som er grumsete på mer enn én måte og som graver seg ned i orgier, pedofili, incest og vold, har mange problemer med å se filmen som en lineær og foklarende historie om naziregimets vekst. Dette var nok heller ikke Viscontis intensjon. Med sin hyperstilistiske og tidvis operetteaktige fremstilling er den mer å regne for en visuell estetisk øvelse i vold og perversjon. New York Times oppsumerte det hele på en treffende måte: "De fordømte er kanskje selve chef d'ouvre fra den store italienske regissøren - en oppvisning i så grådige lidenskaper, så kompromissløse sensasjoner, og så obskøne sjokk at den får de fleste andre filmer til å virke små, trygge og ordinære."
Hva gjelder filmer om nazi-Tyskland er De fordømte et befriende unntak i rekken av politisk korrekte fremstillinger. Om man ikke makter å spise filmen som et troverdig portrett av et lands tilstand, så burde det være enkelt nok å forstå Viscontis ide om at dekadanse og populisme går hånd i hånd.
sw/red.
La caduta degli dei. Regi: Luchino Visconti, Italia/Sveits/Vest-Tyskland, 1969. Manus: Luchino Visconti, Enrico Medioli og Nicola Badalucco. Foto: Pasqualino De Santis og Armando Nannuzzi. Musikk: Maurice Jarre. Medv: Dirk Bogarde, Ingrid Thulin, Charlotte Rampling, Helmut Berger, René Koldehoff m.fl. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 2 t 33 min.
