I rekken av amerikanske regissører som på 1970-tallet tok sjanser og vendte opp ned på hvordan en film skulle være, så var Robert Altman blant de djerveste. Med merksnodigheter som McCabe & Mrs. Miller (1971), Nashville (1975) og Tre kvinner (1977) laget han noen av de mest atypiske Hollywood-filmer innenfor studiosystemet. Når han så gikk løs på Raymond Chandlers "The Long Goodbye" gjorde han ikke bare en oppfrisking av Marlowes karakter, han radbrekte den så grundig at Hollywood ikke viste hva de skulle gjøre med filmen. Å tukle så grundig med en karakter som Chandler og ikke minst Humphrey Bogart for alltid har legemliggjort og hugget i Hollywood-stein, det er modig gjort. Film noir hadde fått en ny betydning.
Elliot Gould er mannen som redefinerte Marlowe. Her er han en snill, varm, vimsete og omtenksom fyr som mumler til seg selv og sin katt. Som de fleste andre noir-helter havner han i en labyrint av makt, penger, mord og begjær, men han eier ikke den minste kontroll over situasjonen. Altman undergraver hele ideen med detektivfilmer, nemlig at helten manøvrerer seg gjennom vanskeligheter, ser klart og skiller rett fra galt. I størstedelen av The Long Goodbye gjør ikke Marlowe dette, men når det først skjer viser Altman seg som en stilsikker regissør som til og med vender om på sin egen særegne fortellemåte.
sw
The Long Goodbye. Regi: Robert Altman, USA, 1973. Manus: Leigh Brackett, etter Raymond Chandlers roman. Foto: Vilmos Zsigmond. Musikk: John Williams. Medv: Elliot Gould, Nina van Pallandt, Sterling Hayden, Mark Rydell, Henry Gibson m.fl. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 52 min.
