Film: TRE KVINNER, regi Robert Altman 1977

Én kvinne blir to kvinner blir tre kvinner blir én TRE KVINNER Robert Altman, USA 1977 3 Women. Regi: Robert Altman, USA, 1977. Manus: Robert Altman. Foto: Charles Rosher. Musikk: Gerald Busby. Medv: Shelley Duvall, Sissy Spacek, Janice Rule, Robert Fortier, Ruth Nelson m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 3 min. Tre kvinner er en av de mest ukonvensjonelle filmene som har blitt laget i Hollywood. Den er en antitese til alt som smaker av mainstreamfilm, og motstår seg nærmest klassifisering. For fans av Robert Altman er det en mystisk og hypnotisk orgie i alternativ filmfortelling. For andre kan det enten bli drøy kost eller en fascinerende introduksjon til en av de store filmfornyerne i nordamerikansk etterkrigsfilm. Et handlingsreferat kan bare antyde hva Tre kvinner handler om. Pinky og Millie jobber ved et senter for geriatriske invalide. Forsagte og introverte Pinky ser opp til Millie, flytter sammen med henne, og begynner å etterligne Millies væremåte og levesett. Den tredje kvinnen er Willie, en stille kunstner som er gravid og gift med en machomann. Hun dekorerer vegger, terasser og et svømmebasseng med malerier som oser av mannlig aggresjon og kvinnen som offer. Livene til de tre kvinnene krysses blant annet gjennom Willies manns forhold til dem alle. Betegnende nok kom ideen til Tre kvinner til Altman i en drøm. Hva og hvor han vil med filmen er en hard nøtt å knekke. Dette har mye å gjøre med filmens siste del, som er fullstendig overraskende, uoverstigelig kryptisk og åpen for uendelig mange tolkninger. De foregående hundre minuttene er en person- og miljøbeskrivelse som bare Altman kan det. Shelley Duvalls rolle som den uvitende grunne Millie er kanskje hennes beste. Dialogene hennes med Pinky er som små drypp av hverdagssamtaler; trivielle, nølende, masete og klumsete. Historien i Tre kvinner har også horrorelementer i seg. Pinkys beundring av Millie grenser til det maniske, der hun sitter og resiterer utdrag fra venninnens dagbok, og er skremmende både for Millie og publikum. Men Altman vrir horror til ironisk humor når han fremstiller Millie som et null: En som snakker og snakker uten at noe kommer ut, og til ingens oppmerksomhet. Hun skryter av stevnemøter som ikke blir noe av, snakker ustanselig om matoppskriftene sine, og er et produkt av ukeblader. Muligens er Tre kvinner en symbolladet utforsking av doble personligheter, forkledd som en horrorfilm. Kanskje er det en film om hvordan skjebne og slump samspiller og skaper den merkverdigheten som vi kaller hverdagen. Eller er det en kommentar til konsumsamfunnets bisarre effekter på low brow-kulturen? Altman har tråkket modige skritt i Hollywood. Tre kvinner er hans modigste. sw