Film: The best years of our lives, regi William Wyler, USA 1946

The Best Years of Our Lives. Regi: William Wyler, USA, 1946. Manus: Robert E. Sherwood, etter en roman av MacKinlay Kantor. Foto: Gregg Toland. Musikk: Hugo Friedhofer. Medv: Myrna Loy, Frederic March, Dana Andrews, Teresa Wright, Virginia Mayo, Harold Russell m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 48 min. The Best Years of Our Lives "I don't care if it doesn't make a nickel," skal produsenten Samuel Goldwyn angivelig ha sagt om hjertebarnet The Best Years of Our Lives. De fleste mente han ville miste skjorta på prosjektet, men han hadde ingen grunn til å bekymre seg. I sin tid feide den Frank Capras Oscar-favoritt It's a Wonderful Life av banen og sopte til seg brorparten av de gjeve statuettene. Filmen betegnes ofte som "the best coming home movie ever made" - en krigshistorie som tok etterkrigs-Amerika på kornet uten noen gang å synke hen i det overfladiske og sentimentale. Mer enn 60 år etter at den ble laget virker den overraskende og nesten unormalt moderne. Det er en film som hviler på verken verbale eller tekniske krumspring, men kun på kraften i sin historie. Vi møter matrosen Homer, Air Force-kapteinen Fred og den middelaldrende sersjanten Al, som alle møtes på flyet hjem til Boone City, spente og urolige for hva hjemkomsten vil bringe. Homer har mistet begge hendene i et torpedoangrep og grubler på hvordan hans forlovede, Wilma, vil møte hans to håndkroker. Al bemerker på sin side lakonisk: "The thing I'm most scared of is everybody's going to want to rehabilitate me". Keitet møter de sine kjære. Fred bøyer kapteinsnakken og gjenopptar sin forhatte jobb på det lokale handlesenteret. Han martres stadig av krigsminner og møter mer forståelse hos Als datter Peggy enn hos sin egen kone. Al vender på sin side trøstig tilbake til sin kone Millie og sitt høyere embede i banken, og rehabiliterer ivrig seg selv ved hjelp av assorterte flaskevarer. Homer pines stadig ved spørsmålet om hvorvidt han bør skåne sin Wilma mot å måtte leve med hans amputasjoner. Kilden til filmens tidløse uttrykk er at ingen av mennene fremstilles som ekstraordinære krigshelter. De er mer eller mindre gjennomsnittlige, og deres historier strippes for overflødig og påtatt drama. Filmen er effektiv på grunn av dette, men også på grunn av det nydelige filmhåndverket - klassisk i beste betydning av ordet. Gregg Tolands fotoarbeide er enkelt og grasiøst, hvor han nok en gang viser sin usedvanlige evne til å formgi historien fotografisk. Regissøren William Wyler og forfatteren Robert E. Sherwood hadde begge høstet erfaringer i krigstiden, og for dem var prosjektet som himmelsendt. De laget en film som rommet alt det vanskelige ved å komme hjem fra en krig, og gjorde det bent frem, frittalende og overraskende vittig. For hvor mange tre-timers-filmer har du sett som ikke har ett eneste overflødig øyeblikk? sw/red.