Film: RAN, Kurosawa 1985

Ran. Regi: Akira Kurosawa, Japan/Frankrike, 1985. Manus: Akira Kurosawa, Hideo Oguni og Masato Ide. Foto: Takao Saito, Masaharu Ueda og Asakazu Nakai. Musikk: Toru Takemitsu. Medv: Tatsuya Nakadai, Akira Terao, Jinpachi Nezu m.fl. Japanske tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 40 min. Ran Akira Kurosawas Ran utspiller seg på Unno-sletten i Japan på 1600-tallet. Den gamle krigsherren Hidetora bestemmer seg for å fordele makt og eiendommer mellom sine sønner. Han overlater lederskapet for klanen til sin eldste sønn, Taro, og gir sine to yngre sønner, Saburo og Jiro, hver sin borg. Den driftige og handlekraftige Saburo motsetter seg farens beslutning, samtidig som han anklager Taro for å være for ubesluttsom og svak til å være klanens leder. Saburo bannlyses av faren for sin oppsetsighet. Vitne til denne handlingen er to ledere for andre klaner, Fujimaki og Ayabe, som tidligere har fått sine hærer tilintetgjort av Hidetora. De ønsker å alliere seg med Saburo og begge tilbyr ham sine døtre som bruder. Ettersom Taro blir klanleder ombestemmer Ayabe seg, og gifter bort sin datter, Kaede, til Taro. Den veike Taro er et lett offer for den hatefulle og slu Kaede. Fujimaki opprettholder sitt tilbud, og Saburo søker tilflukt hos ham. Dette er opptakten til en blodig familiefeide mellom Hidetora og hans tre sønner. Ran er en visuelt storslått film. I en lang rekke tablåer følger vi samuraihærenes forflytninger og kamper, ofte utelukkende akkopagnert av Toru Takemitsus Mahler-inspirerte musikk. Ran er legendarisk for sine nøyaktig koreograferte slagscener, noe som får krigshandlingene til å fremstå som en forskjønnet skjebne¬ballett. Kurosawa stiliserer og estetiserer kamphandlingene i sterkere grad enn i sine tidligere filmer, som for eksempel Rashomon (1950) og Kagemusha (1980). I Ran går Kurosawa så langt at han til og med kler armeène i forskjellige farger, slik at tilskueren uanstrengt kan skille de gode fra de onde, og følge den blå hærens kamp mot den røde, i det grønne gresset. Tatt i betrakting Kurosawas vektlegging av slagscenene, er det likevel filmens kammerscener som gjør sterkest inntrykk. Spesielt gjelder dette scenene som utspiller seg mellom den forføreriske og hevngjerrige Kaede, og Hidetoras sønner Jiro og Taro. I disse scenene er dramaet komprimert ned til en verbal maktkamp mellom få personer. Akira Kurosawas filmer har lenge vært populære hos det vestlige filmpublikummet, noe som har blitt brukt mot ham i hjemlandet, der noen har hevdet at filmene hans er for vestliggjorte. Derfor er det kanskje ikke så merkelig at Kurosawa ønsker å tone ned slektskapet mellom Ran og Shakespeares "Kong Lear". I denne sammenheng bør det tilføyes at påvirkningen også har gått den andre veien. Syv samuraier (1954) fikk sitt amerikanske motstykke seks år senere i filmen De syv uovervinnelige. Også filmene Yojimbo (1961) og Rashomon (1950) har blitt adoptert av vestlige regissører, i henholdsvis Sergio Leones For en neve dollars (1964) og Martin Ritts The Outrage (1964). Dette vitner ikke bare om Kurosawas popularitet i vesten, men også om hans betydning som forbilde for andre regissører. red./olep