Film: DIAL M FOR MURDER Regi: Alfred Hitchcock, USA, 1954

DIAL M FOR MURDER M står for mord, men også for mindfuck, i denne intrikate hvem-gjorde-det-thrilleren fra Hitchcocks hånd. Kritikere har en tendens til å verdsette hans teatralske, psykologiske melodrama mer enn de rene, nesten kliniske mordmysteriene hans. Dem om det. Dial M for Murder er pur suspense og bryr seg ikke mye med flatt føleri. Alfred Hitchcock var av dem som lot seg overtale, eller ble tvunget, av Warner til å lage tredimensjonal film. Etter selskapets braksuksess med House of Wax (se egen omtale) trodde man at 3D var fremtiden, men da Dial M for Murder ble lansert bare vel et år etterpå, var 3D-feberen allerede på nedtur. Egentlig var det et merkelig valg i utgangspunktet, å la Hitchcock filmatisere et kompakt mordmysterium i 3D, der lite hviler på det visuelt spektakulære. Likevel er det flott å se hvordan fotograf Robert Burks utnytter et tredimensjonalt format: Ingen store fakter, noen få og velplasserte gimmicks, og med bilder som er gjennomført komponert i dybden istedenfor i bredden. I vanlig todimensjonal film ser rett og slett Dial M for Murder underlig feilproporsjonert ut. Det er svært sjelden denne Hitchcock-filmen vises i sin opprinnelige form. Nettopp derfor gjør vi det, og så er vel en tredimensjonal Grace Kelly alene verdt pengene. sw