Film: Poison. Regi Todd Haynes, USA 1991

Poison. Regi: Todd Haynes, USA, 1991. Manus: Todd Haynes. Foto: Maryse Alberti og Barry Ellsworth. Musikk: James Bennett. Medv: Edith Meeks, Millie White, Buck Smith, Anne Giotta, Lydia Lafleur m.fl. Engelsk tale, utekstet. DigiBeta, farger og s/hv, 1 t 25 min. Poison Poison forteller tre historier. ”Hero” handler om en ung gutt som forstyrrer familielivet ved å drepe sin far og på mirakuløst vis rømme ved å fly ut vinduet. I ”Horror” klarer en stormannsgal vitenskapsmann å isolere menneskelig sexlyst i kjemisk form, men blir forkvaklet og degenerert når han ved et uhell smitter seg selv. Og i ”Homo” oppdager en inneburet tyv at den nye vakre fangen ikke bare deler hans traumatiske barndomsopplevelser, men kanskje også de samme forbudte følelsene. De tre fortellingene i Poison har enorme kontraster, både i stil, skuespill og fortelleteknikk, men er likevel elegant vevet sammen og forførende fortalt. Filmen spenner fra science-fiction til kvasi-dokumentar, men med ett gjennomgående tema: lidelsen man som mistilpasset føler ved utestenging fra samfunnet. Kriminalitet, rase, AIDS eller homoseksualitet - man står fri til selv å finne allegorier til annerledeshet. Regissør Todd Haynes var en av de første unge filmskaperne som skulle bringe oppmerksomhet til den gryende rumlingen i amerikansk film som i ettertid fikk navnet ”new queer cinema”. Etter hans andre film, den nå bannlyste Superstar: The Caren Carpenter Story (1987), basert på sangikonets liv og død og filmet utelukkende med barbiedukker i rollene, fant Haynes inspirasjon hos den franske forfatteren, poeten, filmskaperen og livsnyteren Jean Genet. Denne inspirasjonen ses best i ”Homo”, som er en enestående hyllest til Genets Un chant d'amour (1950). Poison ble ansett for å være kontroversiell i USA. Konservative politikere ble rasende på grunn av at filmen hadde fått pengestøtte fra The National Endowment of the Arts og ikke minst fordi den brøt grensene for hva som var tillat å vise av mannlig nakenhet på film. Mens mange mainstream-kritikere anså filmen for å være følelsesmessig kald og frustrerende uforståelig, ga en ung generasjon outsidere filmen desto mer oppmerksomhet, tilfredse over endelig å finne en filmskaper som turde å fremstille de utstøttes mareritt på kinolerretet. I dag, over 15 år etterpå, står Poison igjen som en skeiv klassiker, og en av få filmer kapabel til å formidle den sterke forbindelsen som fortsatt ser ut til å finnes mellom sex og angst. Erlend Rydning