Film

Film: Distant voices, still lives. Regi Terence Davies, UK 1988

Distant Voices, Still Lives. Regi: Terence Davies, Storbritannia, 1988. Manus: Terence Davies. Foto: William Diver og Patrick Duval. Musikk: div. Medv: Freda Dowie, Pete Postlethwaite, Angela Walsh, Dean Williams, Lorraine Ashbourne m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 25 min. En desillusjonert familiefar lar humørsvingningene gå ut over kone og barn. Deres livsutfoldelse og livsappetitt blir effektivt knust av farens despotiske fremferd. Den selvoppofrende moren ønsker kun et bedre liv for sine barn - bedre enn det hun selv har fått. Men under spøker angsten for at historien likevel skal gjenta seg. Med Distant Voices, Still Lives leverer Terence Davies et sterkt og personlig stykke filmkunst, basert på egen oppvekst i Liverpool blant foreldre, søsken, venner og naboer. Filmen er som en personlig katarsis, en kunstnerisk psykoanalyse og en smertefull selvbiografisk reise i regissørens minner. Særlig smertefullt er det i de sekvensene hvor han maner frem farens gjenferd. Ømhet og omtanke preger scenene der moren er det selvoppofrende midtpunkt som forsøker å holde familien sammen i vanskelige tider. Kvinnenes medmenneskelighet og varme humor står i klar kontrast til mennenes virkelighet, som er preget av dominansbehov, prestasjonsangst og mannssjåvinisme. Historien er lagt til Liverpool på 1940 og –50 tallet, men byen gjenkjennes bare på dialekten: Som i stilleben fokuseres det på gjenstander, ikke på omgivelser – dette kunne vært en hvilken som helst engelsk storby. Distant Voices, Still Lives er opprinnelig to enkeltstående produksjoner innspilt hver for seg med to års mellomrom, men med samme skuespillere og miljø. Den første delen (Distant voices) omhandler farens død og søsterens bryllup, mens del to (Still lives) særlig dreier seg om brorens bryllup. Med utgangspunkt i slike familiebegivenheter skaper regissøren en collage av erindringer og erfaringer. Dette er dermed ikke en kronologisk beretning med en tradisjonell dramaturgisk oppbygging. Fargene minner om gulnede gamle fotografier og det virker nesten som om Davies’ visuelle stil er inspirert av gamle familiebilder, der de særegne brunbleke fargene understreker at dette er minner om en tid som er forbi, men uten at dette framstilles i et romantisk skjær. Terence Davies utviser i det hele tatt et personlig og svært særegent filmspråk i denne filmen. I kontrast til mye annen britisk sosialrealisme fører Davies en langt mer dempet, mindre realistisk og mer stilisert tone. Treffende, stramt og ikke minst elegant tegner Davies miljøet omkring familien, nabolaget og puben. Det er en rørende og ofte vond film om godhet og kjærlighetens hyllest.
Tilbake til programmet

Billetter til arrangementer på USF kjøpes på forsalg eller i døren. Se informasjon i oppføringene til det enkelte arrangement. Bevegelseshemmede har egne parkeringsplasser foran bygningen og enkel adkomst til alle scenene. USF Verftet har ikke ansvar for salg eller refundering av billetter eller programendringer som arrangør gjør.