Den gode, den onde og den grusomme, Sergio Leone, Italia/Spania, 1966

Den gode, den onde og den grusomme Vi møter dusørjegerne Blondie og Tuco under den amerikanske borgerkirgen. Tuco er etterlyst, og Blondie leverer ham til nærmeste sheriff for å heve belønningen. Tuco skal henges, men Blondie befrir ham, og sammen rir de to til neste sheriffdistrikt for å gjenta bedriften. Når de så møter leiemorderen Sentenza, som er på jakt etter en gjemt gullskatt, slår de seg sammen med ham. Kompaniskapet er imidlertid skjørt. Det eneste som holder de tre sammen er at de hver for seg bare delvis vet hvor skatten finnes. Jeg vedder på at de fleste en gang i løpet av sitt liv har plystret åpningmelodien til Den gode, den onde og den grusomme, og skal Ennio Morricone hylles for noe i sin karriere, så er det for musikken i denne filmen. Det renner bent frem over av klassiske enkeltstående temasekvenser, og å se og høre Tuco på sin frenetiske søken gjennom gravplassen Sad Hill er i sannhet blant de beste minuttene som er å oppleve i en kinosal. Den gode, den onde og den grusomme er Leones mest populære film, og er på mange måter summen av hans evner til å underholde. Alt han hadde prøvd ut i de to foregående filmene er perfeksjonert her, og den siste halvtimen av filmen er utropstegnet som befester akkurat det. Det er nemlig i Den gode, den onde og den grusomme at underholdning blir kunst. sw