Singin' in the rain, regi: Stanley Donen og Gene Kelly, USA 1952

Singin' in the Rain. Regi: Stanley Donen og Gene Kelly, USA, 1952. Manus: Betty Comden og Adolph Green. Foto: Harold Rosson. Musikk: Nacio Herb Brown og Lennie Hayton. Medv: Gene Kelly, Donald O'Conner, Debbie Reynolds, Jean Hagen, Millard Mitchell m.fl. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 43 min. Singin' in the Rain Foruten å være verdens mest kjente musikal er Singin’ in the Rain en metafilm om lydfilmens inntreden i Hollywood – en dramatisk periode i filmbyens historie som ødela karrierer, gjorde kål på formuer og endret mediet for all fremtid. Året er 1927 og stumfilmens hegemoni går mot slutten. Don Lockwood og Lina Lamont – et av stumfilmens mest populære par på lerretet – er i gang med å spille inn nok en storfilm, da produksjonen plutselig blir lagt ned. Studiosjefene har innsett at lyd is the new loud, hvorpå kriseplaner iverksettes og den planlagte stumfilmen sakte men sikkert utvikler seg til å bli en musikal kalt "The dancing cavaliers". De virkelige problemene oppstår dog ikke før det blir klart at den estetiske verdien av frøken Lamonts stemme er på linje med negler på en krittavle. Den ukjente Kathy Selden hentes inn for å dubbe den avdankede divaen. Da det oppstår søt musikk mellom henne og Lockwood er det duket for en underdogromanse av klassisk støpning. Vincente Minelli gjorde det kanskje vakrere, Fred Astaire og Ginger Rogers gjorde det mer romantisk og Busby Berkeley gjorde det definitivt mer komplekst, men ingen annen musikal legemliggjør den amerikanske drømmen og troen på sannhet, rettferdighet og den lykkelige slutten på en mer humørfylt og overbevisende måte enn nettopp Singin’ in the Rain. Den amerikanske kulturimperialismen er bygget på produkter som dette – fargesprakende, gjennomprofesjonalisert og fylt til bristepunktet med bra vitser, dårlige vitser, sentimental romantikk og et uforskammet smittsomt godt humør. Det hele presenteres på en måte som tilsynelatende er så lettfattelig og banal at du knapt nok merker at den sklir under huden på deg. Dette er Hollywood på sitt beste. Det er en film som går til hodet på deg og – enda viktigere – en film som setter seg i føttene dine. Plutselig syntes det fullt forsvarlig å gi seg hen til egenkoreograferte dansetrinn, klønete piruetter og innbilt elegante kast av paraplyer, håndvesker og andre accessoirer på veien hjem. Hva populærkulturell referanseverdi angår ligger Singin’ in the Rain trygt plassert på filmhistoriens øverste hylle – fullt på høyde med filmer som Casablanca (1942), Citizen Kane (1941) og Trollmannen fra Oz (1939). Som musikal står den ganske alene. Singin’ in the Rain er mange ting, men først og fremst er Singin’ in the Rain Singin’ in the Rain. Man trenger ingen andre grunner til å gå og se en film. Aksel Kielland