"Leieboeren", regi: Roman Polanski, Frankrike/USA 1976

Den unge og sjenerte polskfødte kontoristen Trelkovsky, spilt av Polanski selv, får tilslag på en parisisk leilighet. Den forrige leieboeren, en ung kvinne, kastet seg ut av vinduet. Trelkovsky føler med den unge selvmordersken Simone Choule, og besøker henne på sykehuset kort tid før hun dør. Hun ligner en mumie, og har kun et stirrende øye og en gapende munn tilbake etter møtet med fortauet. Gjennom samtaler med blant annet Stella, Simones elskerinne, kommer det frem at ingen forstår hennes selvmord. Den nyinnflyttede blir stadig mer opphengt i Simones skjebne, og det begynner å gå rundt for ham. Stadig skjer det små, besynderlige ting. Etter hvert blir Trelkovsky overbevist om at naboene har sammensverget seg mot ham, og han ser sin egen situasjon som en parallell til Simones. Leieboeren er Polanski på sitt mest kreativt paranoide – en eksersis i urban paranoia og mental oppløsning. Den er i sannhet et psykodrama, og gir ekko til alt fra Repulsion til Pianisten. Leieboeren er samtidig blant Polanskis mer personlige filmer. Han hadde på dette tidspunktet slått seg ned i Paris, og kjente seg fremmedgjort. Leieboeren er en polsk immigrants spark til Paris for måten han ble behandlet på før han ble berømt: "I Paris blir man alltid minnet på at man er en utlending. Hvis du parkerer bilen din galt, er det ikke det faktum at man står på fortauet som betyr noe, men det faktum at du snakker med aksent." sw