"Prick up your ears", regi: Stephen Frears, Storbritannia 1987

Joe Orton og Kenneth Halliwell møttes da de var henholdsvis 17 og 25 år gamle. Begge var homoseksuelle, begge ville bli forfattere, og Prick Up Your Ears er den fiksjonaliserte historien om deres felles år og deres felles død. I årevis bodde de i et lite rom i skitne Nord-London, selv etter at Orton hadde blitt en kjent og hip forfatter av skuespill. Orton var rimelig promiskuøs, og på mange måter en sjamrerende ung mann – rebelsk og med smaken for det farlige. Halliwell var mer av en ensom ulv, lettere forstyrret, men snusfornuftig, en fyr som hadde en slags lærer- eller farsrolle overfor Orton. Deres forhold var aldri likestilt, og tidlig i filmen får vi vite av Halliwell dreper Orton før han tar sitt eget liv. Prick Up Your Ears handler ikke først og fremst om homoseksualitet, som for øvrig beskrives befriende likefrem og naturlig, men om forhold mellom svært forskjellige mennesketyper. Det blir ikke gjort noen stor sak av karakterenes seksuelle legning, men likevel kunne ikke filmen vært det seksuelle temaet foruten. For det Frears lykkes så inderlig godt i, er å vise hvordan karakterenes personligheter projiseres over på deres seksualitet og alle andre aspekter ved deres liv. Og vi kan vaskelig tenke oss en annen skuespiller enn Gary Oldman som takler dette bedre. Han er elektrisk i en over toppen siterbar film. sw