"Cul-de-sac", regi: Roman Polanski, Storbritannia 1966

En spakferdig og forknytt engelskmann og hans egenrådige franske kone holder hus på et slott på et sted som er en øy ved flo og en halvøy ved fjære. To sårede smågangstere søker tilflukt i slottet, til eiernes forbauselse og motvilje. Og for Roman Polanski skal det faktisk ikke mer til for å lage et rasende godt kammerspill om hat som går tre veier. Cul-de-sac er slett ikke lett å beskrive. Det er en komedie, men ikke en hylende morsom. Det er en spennings-thriller, men er ikke veldig spennende. Det er et mysterie der et sted, men det er ikke særlig uttalt. Det er i det hele tatt ikke så mye som skjer. Noen har forsøkt seg med forklaringen "Harold Pinter møter Woody Allen". Beckett og hans "Mens vi venter på Godot" lusker også i kulissene. Stikkordet er isolasjon, og utførelsen er så til fingerspissene gjennomført. Dialogen er sylskarp og skuespillet ypperlig, med Donald Pleasence som en uhyre patetisk karakter. Taylors svart/hvitt-fotografering er sterk og tydelig, der slottet spiller hovedrollen, mens Komeda har gjort et svært minneverdig stykke filmmusikk. Cul-de-sac er et ypperlig eksempel Polanskis sans for kombinasjonen makaber humor og absurd teater. Han har sagt at dette er hans favoritt blant sine egne produksjoner, og at dersom han hadde hatt muligheten, ville han bare laget denne type filmer. Det har han ikke hatt, og dermed finnes det svært få av dem. sw