"Kvedetreets Glød", Regi: Víctor Erice, Spania 1992

Kunstneren Antonio López García har hver eneste høst i mange år prøvd å male treet han har plantet i hagen. Målet er å gjengi det spesielle lyset som skinner gjennom bladene. Malerens stil er strengt realistisk, og krever nitidig nøyaktig arbeid. Denne dokumentaren følger den kreative kunstneriske prosessen i detalj. Erice er ikke bare en nær venn av López Garcías, men har også stor kjærlighet til malerkunsten - noe som lett smitter over på seeren. Det blir til at de to kunstformene på et vis smelter sammen. Filmen tar ikke i bruk de dramaturgiske grepene man som regel finner i dokumentarer. Den tar opp de to ulike kunstformenes natur, og hvordan de begge søker å framstille sannheten. I følge Erice vil begge former oppnå det André Bazin mente var å oppheve tiden gjennom formens varighet – et psykologisk behov for å erstatte verden med en dobbeltgjenger. Erice har også sagt at filmen og maleriet har hatt noen av de samme frustrasjonene og håpene etter fjernsynets og videoens inntog. Med den enorme posisjonen disse mediene har nå, må man i følge Erice filme et maleri for at noen skal se det. Regissøren ventet sitt sedvanlige tiår før han fikk penger til å lage denne langfilmen. Man kan si at han går litt imot bransjen, men dette har blitt en kultfilm, og i Cannes vant den både juryens og kritikernes pris. red.