Charlie Koller spiller piano i en sliten, brun bar, oppdrar lillebroren Fido og gjør ellers lite annet enn å se månebedotten ut. Inn i denne intetsigende men fredelige tilværelsen kommer plutselig de to kriminelle brødrene hans, med to sinte gangstere i hælene. Charlie blir ufrivillig dratt inn i oppgjøret mellom de fire bandittene, og forviklingene er på plass. Det hele blir ikke lettere av at servitrisen Lena, som er søtere enn eggedosis, har lagt sin elsk på den vesle pianisten.
Med et slikt utgangspunkt kunne man kanskje forvente seg en nokså typisk krim, à la de amerikanske Dashiell Hammett-filmatiseringene, men den gang ei. Truffaut var nemlig temmelig fransk, og resultatet ble derfor noe ganske annet. Plottet blir stilt i annen rekke, og må gi plass for et sangnummer (teksten er lagt på slik at også DU kan synge med), hverdagslig småprat og tilbablikk på Charlies akk så tragiske fortid. Scenene hvor gangsterne diskuterer damer, klokker og slips laget av "japansk metal" er ubetalelige, og det er lett å se hvor inspirasjonen til blant annet "Big Mac"-dialogen i Pulp Fiction kommer fra. Stemningen gjennom hele filmen er en besynderlig blanding av komisk og melankolsk, mye på grunn av Charlies interne monologer, den schizofrene musikken og Charles Aznavours evne til å se tristere ut enn eselet Tussi. Viktig og vakker film.
Robert Norseng