"Elephant" Regi: Gus Van Sant, USA, 2003

Et av de mest originale og poetiske bidragene til den amerikanske skolevoldsdebatten er signert Gus Van Sant. Elephant ble første film noensinne til å vinne både Gullpalmen og prisen for beste regi under filmfestivalen i Cannes. Filmen utspiller seg en vakker høstdag på en amerikansk high school. Vi blir introdusert for en rekke elever og lærere, som vi enkeltvis følger gjennom sine daglige gjøremål. Etter hvert som vi får følge nye personer, ofte gjennom et nytt perspektiv på situasjoner vi har sett tidligere, danner vi oss et slags kart over hvordan alt og alle henger sammen. I tillegg vet vi noe de ikke vet. Vi vet hvordan denne dagen kommer til å ende, og er totalt maktesløse til å påvirke deres uunngåelige død. Kameraet følger etter de forskjellige karakterene som om seeren selv sniker seg etter dem. Realismen forsterkes ytterligere av at Van Sant har brukt vanlige high school-elever som skuespillere. Naturligheten til karakterene ble sterkt vektlagt under innspillingen, og skuespillerne fikk derfor bruke sine egne navn og klær. I tillegg er mange av scenene improviserte. I et intervju i filmbladet ”Sight and Sound”, forteller Van Sant at han valgte å tilnærme seg materialet som om han skulle skape en sang eller et dikt. Dette gjenspeiles klart i filmens flyt og utvikling. I motsetning til Michael Moores polemiske dokumentar Bowling for Columbine (2002), er Elephant en myk og vakker reise gjennom en ulykksalig skoledag. Med fotografen Harris Savides ved sin side klarer Van Sant å gjøre de lange tagningene til filmens styrke, da det driver filmen sakte, men kumulativt frem mot klimaks. Resultatet blir nydelige komposisjoner, som drar seeren med suggererende kraft nedover skolens korridorer. I et samfunn hvor vi er i kontinuerlig søken etter å finne hvem som har skylden når noe skjer, har regissøren valgt å ta et steg tilbake, uten å fordele skyld eller trekke slutninger. Selv om vi skulle ønske at årsaken til en så hardtslående virkning var klar, nekter Van Sant oss å slippe unna så lett. I det tonene fra Beethovens ”Måneskinnssonaten” og ”Til Elise” strømmer ut av kinohøyttalerne, er det vanskelig å forholde seg likegyldig til meningsløshetens idioti. Filmen vises i sammarbeid med Bergen Gay Pride