"FRENCH CANCAN" Regi: Jean Renoir, Frankrike 1955

Paris har sjelden vært mer fargerik enn i French Cancan, som handler om etableringen av Moulin Rouge og livet blant proletarene og bourgeoisene i kjærlighetens by. Jean Renoirs klassiske musikal er en ode til teaterkunst, musikk og romantikk. Historien foregår rundt empresarioen Danglard. Han er konstant på utkikk etter nye talenter, og en kveld han befinner seg i den bohemske bydelen Montmartre, oppdager han skjønnheten Nini, en sjarmerende ungjente med ingen aspirasjoner og få inhibisjoner. De danser, til stor forargelse for hennes unge kjæreste Paulo. Dagen etter nyter Danglard et glass absint på en gatekafé, da hun plutselig er der igjen. Som en fransk utgave av Rødhette vandrer hun med kurven sin gjennom gatene, etterfulgt av den kultiverte ulven Danglard. Så følger den klassiske historien om en Eliza Doolittle som dras med ut i en verden av champagne, farger, rikdom, dans og sang. Om prinsen som forelsker seg i nabojenten, den sjalu bakerguttens hat, magedanserinnen med primadonnanykker, jenten som ofrer sin seksuelle debut for øvelsens skyld, den utenlandske prinsen som forelsker seg i jenten vår, og så videre. På tross av klisjeene er historien gjort overraskende original. Ninis valg står åpne frem til siste scene. French Cancan er en av Renoirs tre filmer om kunst, kjærlighet og svunnen tid, og står igjen som den eneste ikke-amerikanske av de virkelig klassiske musikalene. Renoir lagde filmen som en kjærlighetserklæring til Frankrike, og det er virkelig en fortryllende fantasi han har konstruert for vår nytelse. Det er tvilsomt at en film som French Cancan på denne tiden kunne blitt laget noe annet sted med så stor suksess som den fikk. Den er overraskende vågal og uortodoks i sin samtid. Renoir virkeliggjør drømmen om Paris som det romantiske ideal til det fulle. Mye av stemningen bunner i et særs vellykket soundtrack, hvor Renoir selv har komponert noen av sangene. Skuespillerne gjør en fantastisk jobb. Françoise Arnoul er utrolig søt i rollen som Nini. Jean Gabin er som vanlig særdeles overbevisende i sin tolkning av kulturentrepenøren Danglard. Det bør også nevnes at vi i denne filmen også får se Édith Piaf i en liten, men minneverdig rolle som sangeren Eugénie Buffet. Den heidundrende avslutningen på filmen, åpningen av storslåtte "Moulin Rouge", er fortryllende på en helt spesiell måte. Det er her vi endelig får se den beryktede cancan-en i all sin prakt, og det hele blir et sammensurium av karakterer i smoking, hofteholdere og skjørt - et fyrverkeri av farger og liv. Når kvinnene løfter sine skjørt, minner den patriarkale fiffen på dette punktet mest om lystige ungdomskolegutter på viagra, helt uten selvkontroll og dannelse. Jentene har makten i sin hule hånd, og de stråler.