"Mirakelet i Havanna" Regi: Fernando Pérez, Cuba/Spania, 1998

Fernando Pérez har opparbeidet seg en sterk posisjon i cubansk film i løpet av nittitallet. Etter to solide og sympatiske filmer om tiden før revolusjonen i 1959, hevet han listen med Madagascar i 1994. Spesialperiodens desillusjon gjenspeilet seg krystallklart i Pérez’ tvetydige skildring av tre kvinner fra tre ulike generasjoner i ett hus. Også i Mirakelet i Havanna er desillujon og melankoli tilstede. Man føler på seg en tristesse knyttet til tapte drømmer, og manglende framtidsutsikter. Det sentrale temaet i filmen er søken etter lykke. Letingen er det sentrale, men man føler ikke alltid at den bærer frukter. Pérez forteller tre historier parallelt. Historiene knyttes sammen, men forandres også av og til av en snakkende jente under vann. Slike surrealistiske og absurde innslag gjør filmen morsom og bittersøt. Elpidio Valdés er en musiker som ikke kan leve av yrket sitt. I stedet lever han av det svarte markedet, og av å bli kjent med turister. Er det en eneste ting det ikke er manko på på Cuba, så er det musikere. Elpidio Valdés er også navnet på Cubas mest populære tegnefilmhelt, som kjemper mot den spanske kolonimakten. I Mirakelet i Havanna heter Elpidios mor Cuba, men hun har forlatt ham. Symbolikken er åpenbar. Mariana er en danserinne som lover Gud sølibat hvis det vil si at hun får en viktig rolle, mens Julia er en utbrent sosialarbeider som stadig besvimer. Sykdommen undersøkes, og det viser seg at mens hun besvimer når folk sier sex, besvimer andre cubanere for eksempel når de hører ord som dobbeltmoral og desillusjon. Mange ting i Mirakelet i Havanna kan virke som krass kritikk, men filmen gir heller ikke en tysk turist blankofullmakt på hva lykke er. Fernando Pérez har oppnådd en status hvor han slipper unna med mord med tanke på samfunnskritikk, slik Tomás Gutiérrez Alea gjorde det i sin tid. Dette stemmer overens med det folk ved det statlige filminstituttet ICAIC hevder: at nesten alle deres interne diskusjoner er kunstneriske, og at hvis betente tema behandles balansert, og på en filmatisk interessant måte er det kjærkomment. Pérez har beholdt sin kunstneriske frihet gjennom fast kontakt med et lite spansk selskap, mens andre sliter og må selge seg til de som vil. Slik har han etablert seg på festivaler, og han fikk kinodistribusjon i Norge for andre gang på rad med Suite Habana (2003). Han fortsetter med melankolske stemningsbilder fra sitt kjære Havanna, byen som har vært et veldig synlig bakteppe i alle hans filmer.