"La Bête humaine" Regi: Jean Renoir, Frankrike, 1938

Jean Renoirs filmatisering av Émile Zolas roman ved samme tittel er en mørk historie om begjær og drap i et trekantforhold. Ikke ulikt en mengde noir-filmer, vil man kanskje si. Helt rett, Menneskedyret har fått merkelappen ”forløper til film noir”, men står også fjellstøtt uten den. En togfører lider av voldsom hodepine. Disse smertene gjør ham aggressiv, noe som skal bli skjebnesvangert. En kveld ser han stasjonsmesteren og hans kone komme ut fra en leilighet, hvor det senere viser seg at en mann har blitt drept. Stasjonsmesteren hadde nemlig funnet ut at hans kone var utro, og tok brutal affære. Ekteparet er redd for at togføreren skal tyste, og prøver å gjøre ham til deres venn. Bak sin manns rygg forfører den flørtende konen togføreren for å overtale ham til å drepe ektemannen. Dette tragiske trekantskjebnedramaet hevder seg blant bortimot alle andre. Tre superbe skuespillere, filmens gnistrende visuelle uttrykk og Renoirs besnærende ambivalente karakteriseringer løfter Menneskedyret opp i 1930-tallets kanon. Togføreren spilles av Jean Gabin. Med sin karakteristiske, livstrette holdning var Gabin fransk films største romantiske filmidol før andre verdenskrig. Historien har supplert dette ettermælet med et annet: Med sine mange tragiske rolleskikkelser i den poetiske realismens filmer, har han blitt stående som et kjennetegn på retningens menneskesyn. Fatal og lengtende; velmenende og desillusjonert; ønsker noe godt, men får noe vondt - Gabin er alt dette i Menneskedyret. Han gjør en av sine beste rolletolkninger som forsmådd og forpint elsker-offer, og er like deler ømhet og raseri. Renoir, en mester til å formidle motstridende karaktertrekk i samme karakter, gjør en fortreffelig jobb med å balansere disse motstykkene. Renoirs alltid like utforskende vesen har ikke bare resultert i en fengslende hovedkarakter, men også i en visuelt sett svært spennende film. Små detaljer i foto- og regiarbeidet gir filmen spenst og liv. En overraskende eller intens hendelse i historien følges for eksempel opp og understrekes av slående kameraarbeid. Zolas jernbanetema utnyttes på sin side til fulle og blir dessuten komplettert av bildene: Fra åpningens spektakulære togmontasje, til sluttens mørke alludering av fatalisme og undergang, er skinner og togvogner hele tiden i fokus. På ett eller annet plan handler faktisk Menneskedyret like mye om jernbanen og alle dens metaforer, som om svik og begjær.