"Jordbær og Sjokolade", Regi: Tomás Gutiérrez Alea og Juan Carlos Tabío, Cuba/Mexico/Spania 1993

Jordbær og sjokolade er tidenes cubanske publikumssuksess. Den har vunnet en rekke priser, og er blitt et sosiologisk fenomen. Riktig nok hadde homofile fått mindre pes fra det offentlige de siste årene, men med filmen virket det som om folks holdninger også forandret seg litt. I tillegg har Cubas beste restaurant poppet opp i lokalet der store deler av filmen ble tatt opp. Da den gamle skoles mesterregissør Alea fikk kreft, fikk han med seg det nye stjerneskuddeet Tabío for å samarbeide om Jordbær og sjokolade. Duoens drama handler om et vennskap som utvikler seg mellom to representanter for ytterpunkter i det revolusjonære samfunnet. På machist-leninistiske Cuba symboliserer sjokoladeis manndom og ideologisk standhaftighet, mens jordbæris symboliserer femininitet og svakhet. Enhver cubaner ser fjærene på Diego når han setter seg ned ved unge, revolusjonære David og spiser jordbæris. David drømmer om å bli forfatter, og fatter interesse for Diego til tross for stor skepsis da den eldre intellektuelle slenger forbudte bøker av Mario Vargas Llosa på bordet. Diegos store helt José Lezama Limas mesterverk ”Paradiso” var også svartelistet i et drøyt tiår. Diego guider David i kjente og ukjente sider ved cubansk og internasjonal kultur, mens de diskuterer systemets synder. Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet i et lukket land er kimen til hovedkonflikten i filmen, og David, en bondesønn som har fått utdannelse, forsvarer revolusjonen så godt han kan. Filmen viser også den smertefulle splittelsen som har oppstått i det cubanske folk gjennom all emigrasjonen. Noen kritikere synes det var feigt å legge handlingen til sent syttitall, og dermed antyde at problemene hadde forsvunnet på nittitallet. Like fullt var filmen modig med tanke på at Cuba var et såret dyr etter den østeuropeiske sosialismens fall. At all kjærlighet i filmen foregår i heteroseksuelle former er et ankepunkt hos skeive, Cuba-fiendtlige kritikere som ser på filmen som alt for forsonende. Den cubanske forfatteren Guillermo Cabrera Infante gjennomførte en underskriftskampanje i USA for å stenge den ute fra Oscar-selskapet. Som andre cubanske nittitallsfilmer er den delfinansiert fra Europa, og tilpasset et europeisk marked. Den er likevel grundig, og tar opp mange paradokser i en revolusjon som prøver å finne seg selv.