"Boudu reddet fra drukning". Regi: Jean Renoir, Frankrike, 1932

Jean Renoirs lekende lette Boudu reddet fra drukning er blant den tidlige lydfilmens høydepunkter. Den er preget av Renoirs umiskjennelige håndlag, der han veksler ufortrødent mellom forskjellige stemninger: fra det farseaktige, til det lyriske, til det tragiske og tilbake igjen. Den er uformell og sjarmerende, men samtidig ironisk og høyst undergravende, ikke ulikt vår venn Boudu selv. Boudu er en slamp, og blir altså reddet fra å drukne, nærmere bestemt fra å ta sitt eget liv. Redningsmannen er Edouard, en parisisk bokhandler tilhørende borgerskapet. Edouard ser på seg selv som en humanitær og fritenkende mann, og tar Boudu inn i varmen og lar ham bo i sitt fine hjem. Hensiktene er de beste: å gi landstrykeren sjansen til en frisk start og et nytt liv. Når den utakknemlige landstrykeren først er kommet i hus, tar han seg visse friheter. Med anarkistisk sjarm legger han seg etter både Edouards kone og hans tjenerinne. Han gjør det til en vane å søle vin, spytte i Voltaire-bøker, knuse tallerkner og pusse skoene sine med kvinnenes silkeundertøy. Og når han en dag vinner i lotteriet med et lodd som ikke er sitt eget, er han for alvor på vei oppover i samfunnet. Boudu er en uhyre fascinerende karakter, muligens Renoirs beste. Han er ingen koselig, sentimental, chaplinsk landstryker, men en stinkende, råtten tyv av en storby-boms. Alt han har gående for seg, er sin urokkelige tro på sin personlige frihet. Som vannet i elven han kom fra, vil han ikke bli fanget i noen som helst form for rolle. Renoirs bidrag er å gjøre satiren mangfoldig og intelligent. Vel er Boudu frastøtende og antisosial, men borgerskapet henger ikke langt etter i sin samtidige romantiserende og nedlatende holdning overfor lofferen. Med sin avsindige antihelt og ellers rike karakteriseringer er Boudu reddet fra drukning en av de filmene som ikke bare får en til å le i kinosalen, men også til smile bare ved tanken på filmen.