"Minner fra underutviklingen", Regi: Tomás Gutiérrez Alea, Cuba, 1968

Memorias del subdesarrollo regnes av mange som høydepunktet i cubansk film. Etterfølgere elsker å referere til den, og ingen cubansk film er skrevet mer om enn dette modernistiske mesterverket. Øyboernes fremste regissør Tomás Gutiérrez Alea flesker til med et vell av virkemidler hentet fra fransk nybølge. Cubas klippende legende Nelson Rodríguez blander jump-cuts med lange tagninger, kamera er ofte håndholdt, musikken gjerne moderne, og filmen er øyas første spillefilm med direktelyd. Alea har også plukket opp europeernes glede over intertekstualitet og selvreferering. Han dukker selv opp som en regissør som holder på med en film: en collage av litt av hvert. Filmen han snakker om høres mistenkelig ut som den vi ser, som i Federico Fellinis 8½ (se egen omtale). Memorias er en collage, delvis fordi den blander inn stillbilder og filmavis-klipp i den fiktive handlingen. Det å blande dokumentar og fiksjon er en tradisjon i cubansk film. Dokumentarmaterialet i Memorias setter historien i sammenheng, og setter temaet i perspektiv. Handlingen går fra den mislykkede invasjonen i Grisebukten i 1961 til den internasjonale missilkrisen året etter. Hovedpersonen Sergio er en borgerlig intelektuell, som er alene igjen i Havanna etter at familien og kona hans forlot revolusjonære Cuba. Sergio vil være forfatter, men rusler bare retningsløst rundt i Havanna og ser på damene med nedlatende blikk. Han er fremmedgjort og handlingslammet, og har et distansert forhold til de store omveltningene som skjer rundt ham. Bilder fra brutale Batistas tid med Sergios stemme oppå, og driten han slenger om sine borgerlige venner, forteller at han avskyr det som var. Men han identifiserer seg ikke med revolusjonen heller. Han har falt utenfor, og ser på verden gjennom kikkerten sin. Antihelten motsier seg selv: "Alt er likt"… "Enten har jeg eller byen forandret seg." Han hevder at kjæresten Elena holder ham tilbake i underutviklingen, og han minnes med glede da han var sammen med en tysk jente. Samtidig synes han Ernest Hemingway er kjip som bare hadde Cuba som ferieparadis, og ikke egentlig brydde seg om landet. Alea slår sammen et høyt kunstnerisk ambisjonsnivå med en spennende drøfting av Cuba etter revolusjonen. Den intellektuelle eliten analyserer seg selv, i en film som kom ut mens det virkelig stormet i internasjonal politikk. Alea provoserte mange med sine tvetydige meldinger i krisetid. Et stort øye på veggen, som har blitt en gjenganger i cubansk film, antyder at storebror med skjegget ser ham.