Gartneren Chance har hele livet bodd isolert i et hus i Washington DC. Bortsett fra turene ut til hagen, beveger han seg aldri utenfor døra - det eneste han vet om verden, er det han får se på tv. Da den eldre arbeidsgiveren hans dør, blir Chance kastet ut. Tilfeldigheter fører ham til hjemmet til en høytstående politiker. Chances enkle utsagn - som stort sett består av tips om hagestell - blir feiltolket som dyp visdom, og snart beveger den naive mannen seg stadig høyere opp i maktens korridorer.
Regissør Hal Ashby er kanskje mest kjent for den glitrende Harold and Maude (1971), en svart komedie om forelskelsen mellom en 20 år gammel gutt og en kvinne på 79. Om plottet i Velkommen, Mr. Chance ikke er like slående originalt, så er filmen stilfullt realisert og enda mer velspilt. Fisk-på-land-historier er alltid enkle utgangspunkter for komedie, men resultatet er ikke like halsbrekkende som det for eksempel kunne blitt på 1980-tallet og med en annen i registolen. Gjennom hele filmen benytter Ashby seg av kryssklipping mellom de ulike tv-programmene som Chance har blitt oppfostret på, og filmen kan blant annet leses som en satire over hvordan politisk retorikk ble endret av fjernsynets inntog - politikerne ble i stor grad tvunget til å erstatte lange taler med "soundbites": korte uttalelser eller "slagord" som egnet seg for gjentatt avspilling, men som ikke nødvendigvis betydde noe særlig - akkurat som Chances mange visdomsord.
Peter Sellers gjør en nydelig tolkning av Chance, som med sin absolutte troskyldighet er en slags distingvert forgjenger til den mer lurvete Bubby i Bad Boy Bubby (1993). Da Peter Sellers leste Jerzy Kosinskis bok om Chance, visste han umiddelbart at dette var en rolle han måtte. Derfra tok det ni år før han omsider fikk et studio til å produsere filmen. Sellers ble Oscar-nominert for sin innsats i filmen, men tapte mot Dustin Hoffman, som vant for rollen i Kramer mot Kramer. Rulleteksten til Velkommen, Mr. Chance inneholdt klipp med Sellers som ble fjernet fra den endelige filmen, og mange - inkludert Sellers selv - mente at dette ødela noe av magien ved filmopplevelsen. Rollen som Chance er uansett et av høydepunktene i Sellers' karriere, og da han døde i 1980, ble filmens avsluttende replikk - "Life is a state of mind" - inskribert på gravsteinen hans.