"8½", Regi: Federico Fellini, Italia/Frankrike 1963

Den desillusjonerte stjerneregissøren Guido Anselmi legges inn på nervesanatorium etter et mindre sammenbrudd i en trafikkork. Han er på jakt etter fred og ro, men utsettes for det komplette kaos – ikke bare fra omgivelsene, men også fra sitt eget slitne sinn. Samtidig som han hjemsøkes av drømmesekvenser fra barndommen, er omgivelsene mildt sagt kaotiske: produksjonsassistenter, skuespillerinner, kona og elskerinnen – alle vil de ha en bit av ham. Guidos sammenbrudd står i stadig skarpere relieff etter hvert som han beskriver tingene han vil oppnå: Filmen han vil lage skal inneholde alt fra en meditasjon over den katolske bevissthet til et besøk fra det ytre rom, samtidig som ingen av de involverte får se noe manus. Ettersom filmen skrider frem blir det mer og mer uklart hva som er regissørens minner, håp og drømmer, og hva som faktisk finner sted. Han drømmer om sin strenge mor, som skifter ham og blir til en prostituert fra hans barndom, som igjen blir til hans kone – før han ender opp i et harem hvor alle kvinnene fra fortiden hans dukker opp. Federico Fellini er en av etterkrigstidens store europeiske regissører. Med bakgrunn i den italienske neorealismen utviklet han en særegen interesse for det bisarre og for mennesker i utkanten av samfunnet. Filmatisk var han en av de som førte neorealismen inn i nye kunstneriske spor på begynnelsen av 1950-talet, og La strada er kanskje hans viktigste bidrag til dette. Filmen bygger på mange av konvensjonane fra neorealismen; opptak på location (uten bruk av studioteknikk) med en lavmælt kamerabruk, stor sans for det visuelle uttrykket, og med amatører i alle biroller. 8½ markerer et klart skille i Fellinis produksjon. Neorealismen er et avsluttet kapittel for ham, selv om han som regissør aldri helt tilhørte denne filmsjangeren. Neorealismen ville at filmene skulle reflektere virkeligheten, noko Fellini bare gjorde på overflaten. Medfølelsen han viser er ikke politisk engasjert, den gir seg bare ut for å være det. Til gjengjeld finner vi allerede i de første filmene hans en ekte og ærlig fascinasjon for bisarre miljø. Men søkelyset som tidligere ble rettet mot samfunnet, er i 8½ vinklet mot individet. 8½ er den ultimate metafilmen, og skildrer Fellinis egne kvaler i forsøkene på å lage den perfekte film. Underveis krydres plotutviklingen av Guidos samtaler med en av produsentene om filmmediets potensial som instrument for filosofisk erkjennelse, samtaler som stadig refererer til filmen Guido vil lage – eller til den filmen vi ser?