"Den enfaldiga mördaren" Regi: Hans Alfredson, Sverige, 1982

Hasseåtage var et begrep innen svensk underholdning i over 20 år. Hans Alfredson og Tage Danielsson var radarparet som gjorde suksess med vindskeive komedier som Att angöra en brygga (1965, Bfk h-04), Eplekrigen (1971, Cin s-05) og Slipp fangene løs, det er vår (1975, Bfk h-04). Samfunnskritisk humor var gjennomgående i deres produksjon, både i bøker, revyer og på film. Derfor var det overraskende da Hans Alfredson i sitt første regiarbeid uten Tage laget en intens film om verdens ondskap og livets skjønnhet. Historien utspiller seg i en småbygd i Sverige en gang på 1930-tallet. Hovedpersonen Sven er født med hareskår, og det er derfor svært vanskelig å forstå hva han sier. Hans fysiske skavank gir ham ikke bare kommunikasjonsvansker, den gjør også at folk synes han er frastøtende og stygg. Svens problem bunner ikke i at han er dum, men i at han anses for å være det og behandles deretter. Etter morens død blir han innlosjert i en bås i fjøset til fabrikkeier Höglund, bygdas storkapitalist og maktmenneske. Höglund er den personifiserte ondskap. Han behandler mennesker utelukkende etter nytteverdi. Makt er penger, penger er makt, og hvorfor skulle Vårherre ha skapt verden om det ikke var for Höglunds skyld? For fabrikkeieren er Sven bare en eiendom som han kan hundse, utnytte og fornedre som det passer ham. Sven finner på sin side trøst i Bibelen. I Johannes' Åpenbaring ser han en mening i lidelsen, og i drømme kommer englene og hjelper ham - akkompagnert av Verdis "Requiem". Det hele kunne fort blitt banal arbeiderklasse-sosialporno, men Den enfoldige morderen er så på alle måter veldreid og komplett at den skubber skuldre med tidenes beste svenske filmer. En ung Stellan Skarsgård gjør sin hittil beste rolle som Sven. Hans Alfredson har på sin side ikke bare regiansvaret, han står også for manus og det litterære forelegget, og spiller både fabrikkeier Höglund og Svens indre stemme. Som filmskaper har Alfredson også en fortreffelig teft for fortellemessige kontraster. Svens grimme hverdag presenteres side om side med hans indre liv, der engler med forgylte motorsykkelhansker og lekepistoler i beltene synger Verdi-rekviemets annensats, "Vredens dag". Hareskåret hans gjør ham til en sosial idiot, men hans indre monologer viser oss en annen mann. Estetisk sett er filmen noen ganger stygg og brutal og noen ganger slående vakker. Fotografene Persson og Lindströms fotoarbeide er i det hele tatt svært overraskende, der en kornåker for eksempel fades over i et nesten identisk bilde av rillene i fingeravtrykk-mønsteret på en tommelfinger. Billedspråket er både suggestivt og kongenialt med resten av filmen, og bidrar i stor grad til Den enfoldige morderens samtidig lavmælte og spektakulære uttrykk.