Waterloo
Regissøren Sergej Bondartsjuks navn vil for alltid være forbundet med verdens suverent største filmverk, Krig og fred (1964-67). Hans neste film Waterloo er en utdyping av karakteren Napoleon Bonaparte sett gjennom Bondartsjuks øyne.
Fulgte man med i historietimene, vet man hva det går i. 1815. To tiår med krig i Europa er over og Napoleon er forvist til Elba. Han rømmer øyen og får den franske hæren på sin side igjen. "De hundre dagene" er i gang: tiden fra Napoleon ankommer til Paris etter flukten fra Elba, frem til gjeninnsettelsen av kong Ludvig den 18. etter slaget ved Waterloo.
Filmer som omhandler store historiske begivenheter har lett for å falle mellom to stoler. Det synes vanskelig å balansere forholdet mellom hva som skjer på en stor skala og hva som skjer på en mindre. Skal man fokusere på et stormfullt kjærlighetsforhold eller på de 10 000 døde på slagmarken? Velger man for mye av det første, lukter det søtsuppe, og velger man det andre, blir det upersonlig og uinteressant. Bondartsjuk takler dilemmaet. Han har en god evne til ikke å la filmens enorme størrelse komme i veien for verken manus eller skuespillere. Fokuset ligger på de to hovedkarakterene, mens storskalaproduksjonen blir et passende bakteppe. Rod Steigers Napoleon-figur er karismatisk og lidenskapelig, mens Christopher Plummers karakter Wellesley - kun kjent som hertug av Wellington – er en pompøs og arrogant engelsk aristokrat. De utfyller hverandre perfekt. Se også opp for Orson Welles i en liten rolle som den feite, giktbefengte og handlingslammede kong Ludvig den 18.
Og så litt logistikk. Bondartsjuk er historiens mester når det gjelder logistikk på et filmsett. Hans bravader i forbindelse med Krig og fred-innspillingen er legendariske, der han utviste en komplett forakt for budsjetter og tekniske begrensninger som bare er en sovjetisk produksjon forunt. Her medvirket 120 000 statister. Våpen ble hentet fra museer over hele Sovjetunionen, og nye ble laget. 23 tonn krutt, 16 000 håndgranater og atskillige tusen røykbomber gikk i luften for å gjenskape slagene ved Austerlitz og Borodino. I Waterloo brukte han 20 000 statister hentet fra Den røde hær, og kledde like godt alle opp i historisk korrekte uniformer. Slagmarken ble fullstendig rekonstruert med slott og bondegårder, og et underjordisk dreneringssystem ble laget for å kunne oversvømme kornåkre ved nødvendighet. At det ferdige resultatet er gjort uten digitale effekter, er en selvfølge gitt tiden den er laget i og gjør det hele desto mer imponerende. Om Krig og fred er verdens største filmverk, er Waterloo dens lillebror. Og hvordan best vise et slikt minimonstrum av en film? I det praktfulle 70mm-formatet, selvsagt.