"Vertigo" Regi: Alfred Hitchcock, USA, 1958

Vertigo er kanskje Alfred Hitchcocks mest omfattende filmverk, og føyer seg inn blant filmhistoriens største klassikere. Da filmen ble lansert i 1961 ble den ingen umiddelbar suksess, men den har senere nådd og begeistret stadig nye publikummere. Vertigo betyr svimmelhet - og tilskueren hypnotiseres inn i svimmelheten. Tilsynelatende dreier det seg om en mordhistorie, men det opprørende er at det handler om mordet på kjærligheten, om oppløsing av egen og andres identitet, og om flytende grenser mellom levende og døde. Bernard Herrmanns vakre og hypnotiserende musikk er stemningsskapende. Den er sentral i fortellerstrukturen og følger handlingen fra det neddempede og vare, til det oppjagede og kaotiske; fra det romantiske til det besettende og farlige. Lydsporet følger Hitchcocks prinsipper om sparsommelighet. Slik blir hver detalj i lydbildet virkningsfull. Vertigo er et skarpt portrett av San Franciscos glatte fasader, og sammen med Vindu mot bakgården (1954, Cin, v-03) og Psycho (1960), utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen. På overflaten er Vertigo en tradisjonell Hitchcock-thriller. James Stewart er politimannen John "Scottie" Ferguson som i åpningsscenen er nær ved å følge en kompanjong i døden under jakten på en forbryter. Scottie får problemer med å fortsette i sitt yrke på grunn av sin ubehjelpelige høydeskrekk. Etter en tid tar han imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn, forretningsmannen Galvin Elster. Han skal overvåke Elsters kone, Madeleine, som har oppført seg svært merkelig den siste tiden. Madeleine mener å være besatt av ånden til den avdøde Carlotta Montez. Scottie redder Madeleine fra å drukne seg, og forelsker seg i henne. Fullt så heltemodig er han ikke i klokketårnet, der høydeskrekken avsløres. Scotties "vertigo" er visualisert gjennom hans subjektive blikk ned tårnet. Hitchcock benyttet seg her av en effekt som oppnås ved kombinasjon av kamerakjøring frem og zoom ut, en teknikk for eksempel Steven Spielberg senere brukte i Haisommer (1975). Som vanlig er Hitchcock nådeløs når det gjelder sentimentalitet, og intrigen er som en pandoras eske av svik og bedrageri. Anslaget, der Scottie henger etter fingertuppene, er forbilledlig: Vi ser Scotties desperate blikk antyde et forsøk på å få grep om den virkeligheten som spilte ham et skjebnesvangert puss. Robert Burks' glitrende Technicolor-bilder fra San Francisco, samt hans overrumplende fotografiske sjokkeffekter for å beskrive Scotties høydeskrekk, er i dag klassiske. Fargenyansene i filmens tre akter er brukt så bevisst emosjonelt understrekende, at det knapt har sin like i filmhistorien.