Det er noe skrudd ambisiøst over dette prosjektet: Filmskaperen Jacques Tati skulle lage en – på papiret – liten film om den hengslete og en smule fremmedgjorte Monsieur Hulot. Filmen skulle i sin helhet foregå i en veldesignet skyskraper i glass og betong, der Hulot forviller seg inn i alskens moderne design og teknikk, og ikke har så lett for verken å takle omgivelsene eller forlate dem. Da Tati fikk avslag på forespørselen om å få spille inn filmen på Charles de Gaulle-flyplassen, bygget han like godt en liten bydel i monumental glass- og betongdesign utenfor Paris. I dette Tativille ble bygningene plassert på et skinnesystem som gjorde at de kunne flyttes fra scene til scene.
Som om ikke dette var nok, skulle filmen skytes på det kostbare 70mm-formatet. Tati anså 70mm for å være det eneste filmformatet som kunne fange de minutiøse detaljene som skulle spille en så stor rolle i Playtime. Hvert bilde er ikke bare detaljrikt, men også fylt til randen av aktivitet, noe som har fått mange kritikere til å hevde at filmen ikke bare må ses flere ganger, men også fra ulike plasseringer i kinosalen. Resultatet ble en unik, latterlig morsom og latterlig dyr film om en klumsete fyr, spilt av Tati selv, som plundrer rundt i et moderne reisverk. På veien klarer han å si noe vettugt om mennesket og dets forhold til sine omgivelser.
Jacques Tati mente at alle hans filmer handlet om mennesket og dets forhold til omgivelsene. Han regisserte fem spillefilmer: Fest i byen (1948), Feriesabotøren (1953), Min forunderlige onkel (1958), Playtime (1967) og Trafikk (1971), men ville i ettertid kun vedkjenne seg de fire første. Han ville at Playtime skulle avslutte hans karriere, kanskje først og fremst fordi de tidligere filmene tematisk og formmessig pekte frem mot og kulminerte i denne filmen.
Hovedpersonen i Playtime er, som i Feriesabotøren og Min forunderlige onkel, Monsieur Hulot. Filmen handler om Hulot og menneskene omkring ham sin famlende framferd i det moderne samfunnet. Tatis helt særegne komikk er ikke av typen som skriker etter oppmerksomhet. Han hatet overdrivelser, og brukte derfor aldri nærbilder. Han filmet også konsekvent med dypfokus, slik at ingen ting skulle stikke seg frem eller fremstå som viktigere enn noe annet (til slående effekt når filmen nå vises i 70mm). For Tati ligger den humoristiske verdien i underdrivelsen: "Jeg er det motsatte av en Chaplin eller en Keaton." Ingen overdrivelser - bare tilstedeværelse. Det er menneskets iboende, ubevisst komiske egenskaper Tati avslører med karakteren Hulot.