"Now, Voyager" Regi: Irving Rapper, USA, 1942

Charlotte er den stygge andungen i overklassefamilien Vale. Hun lever under terrorveldet til sin dominerende mor, som forventer at Charlotte for alltid skal være hennes lydige tjenestepike. Charlotte holder seg stort sett innelåst på rommet sitt, der hun smugrøyker og sakte, men sikkert blir gal. Når psykologen Jaquith kommer inn i Charlottes liv, gir han henne muligheten til å dra på et cruise til Sør-Amerika. Er dette Charlottes mulighet til å vende tilbake til livet og kanskje finne kjærligheten? "Tyranny is sometimes expression of the maternal instinct," observerer Dr. Jaquith sardonisk i møte med Charlottes mor (fryktinngytende spilt av Gladys Cooper) Vale-familien er omtrent like forskrudd som familien Bates i Psycho. Rollen som den underkuede og psykisk svake Charlotte er kanskje ikke det man først og fremst forventer fra Bette Davis, som er mest kjent som glamorøs diva i filmer som Jezebel (1938) og Alt om Eva (1950). I Now, Voyager er hun gjemt bak posete klær og enorme, bustete øyenbryn. Det kommer ikke som noen overraskelse at en sjarmerende kvinne vokser fram i løpet av filmen. Hun gir en sympatisk og følsom framstilling av Charlotte og hennes bittersøte romanse med den ulykkelig gifte arkitekten Jerry. Her finnes ikke mye av de overdrevne grimasene og overspillingen man gjerne forbinder med Davis' senere filmer som What Ever Happened to Baby Jane? (1962) og Hush... Hush, Sweet Charlotte (1964). Likevel er historien mer enn melodramatisk nok til å lede oss bort til en svermerisk og følelsesladet verden, hvor en mann er alt en kvinne trenger for å bli lykkelig. Now, Voyager ble sammen med filmer som Stella Dallas (1937) og The Women (1939) litt nedlatende kalt for "womens pictures", filmer produsert hovedsakelig for et kvinnelig publikum. De inneholder alle elementene Hollywood-studioene antok at kvinnelige kinogjengere ville se, og var romantiske filmer hvor kvinnens endelige mål var å bli lykkelig gift. Now, Voyager fyller absolutt sin funksjon som dette, men kan også ses som en subversiv kritikk av sjangeren. Filmen fikk blandede kritikker, men ble elsket av publikum. Den fikk tre Oscar-nominasjoner: Beste kvinnelige skuespiller (Bette Davis), beste kvinnelige birolle (Gladys Cooper), og beste musikk (Max Steiner), men vant kun for Steiners romantiske komposisjoner.