Dette bildet fra Giganten har blitt ett av de mest berømte og ikoniske filmfotografiene i vestlig film: James Dean poserer korsfestet. Armene er slengt over en rifle, mens den ene foten hviler på den andre som hos en klassisk skulptur av Jesus på korset. Elizabeth Taylor kneler ved foten av korset med hendene trykt mot sitt eget bryst, mens hun ser opp på Dean med like deler tilbedelse og engstelse.
Det er et over toppen ambisiøst billedutsnitt, og muligens sier det like mye om filmen Giganten som det gjør om James Dean. For filmen er på alle måter stor. Den varer i godt og vel tre timer; historien er intrikat, komplisert, tidvis såpeopera-aktig og strekker seg over fire tiår. Visuelt sett er den like episk, med en storslått og panoramisk gjengivelse av Texas-landskapet. Giganten har blitt beskrevet som en Tatt av vinden for 1950-tallet. Den kommer nær, men er likevel mest berømt for noe helt annet. Filmen er nemlig James Deans siste. Skuespilleren døde etter filminnspillingens slutt, men før premieren. Dermed har Giganten blitt stående som en "James Dean-film", dette til tross for at Dean slett ikke har noen hovedrolle. Det er Elizabeth Taylor og Rock Hudson som topper rollelisten, men det er Dean som stjeler showet. Han er en av få skuespillere som har blitt tildelt en Oscar-statuett etter sin død, og den fikk han for rollen som Jett Rink i Giganten.
Fortellingen starter midt på 1920-tallet. Sammen med sin søster Luz, er Bick arving til en ranch på over to millioner mål. Bick har reist til Maryland for å kjøpe en hest, og ender opp med å finne en kone; den egenrådige, vakre og noe ilske Leslie. Han tar henne med til støvete Texas, hvor hun skal komme til å snu opp ned på livet til de to søsknene. Hun begynner blant annet å legge seg opp i hvordan ranchen drives, og spesielt hvordan Bick og Luz behandler sine meksikanske arbeidere. James Deans rolle står muligens for den største forandringen, gjennom hans utvikling fra å være en skitten, fattig og uskolert kugutt til å bli en velholden mann.
Giganten er en western og en familiesaga, og en ganske overraskende sådan. Det som åpner som en ode til Texas blir snart en anklage om en underkuende og rasistisk kultur. Det er påfallende hvor mye tid som brukes på å beskrive hvordan kvinner og Mexico-ættede texanere blir diskriminert. Selv om problematikken er behandlet med 50 år gamle oppfatninger, virker den fremdeles svært skarpsindig.