"Fant", regi Tancred Ibsen, Norge 1937

Fændrik er en av de reisende på sørlandskysten. Faren hans heter Sebaldus og er enehersker blant båtfolket. Han kjøper en båt til sønnen og sender ham bort sammen med Fændriks søster. Fændrik aksepterer dette da Sebaldus forteller ham at mannen hennes, Martinius, snart slipper ut av fengsel. Da Fændrik får vite at han ikke slipper fri før om tre år, stikker han av fra den mannevonde søsteren mens hun føder. På flukt fra far og søster treffer han på den fastboende Josefa. Hun er selv på rømmen fra en innpåsliten onkel, og finner seg derfor i Fændriks hardhendte behandling. Josefas kjæreste, Oscar, som er på leting etter henne, gir Mathilde skyss. De vet imidlertid ikke at de er på leting etter samme båt. Valget av Alfred Maurstad i hovedrollen som den farende fanten, var intet mindre enn et lykketreff. Maurstads Peer Gynt-tolkning på Nationaltheatret i 1936 hadde hensatt hovedstaden i en Maurstad-feber. Rollen i Fant ble hans gjennombrudd som filmskuespiller, og i tillegg kan lille Toralv Maurstad sees i sin aller første rolle, og med sin aller første replikk: "Å, du din lus!" Fant ble samtidig den store gjennombruddsfilmen for Tancred Ibsen og Norsk Film A/S. Tancred Ibsen så filmatiske muligheter i Gabriel Scotts folkelivsskildring «Fant», en roman om båtfantenes liv. Her var spenning, humør og en frisk replikk, med Sørlandets sommerlige skjærgård som malerisk ramme rundt fantelivets sjøsalte seilfart. Ibsens iscenesetter-talent kommer til syne gjennom den enkle friskheten i regien, og Alfred Maurstads Fændrik gestaltes som en i beste fall ambivalent hovedperson. Fant regnes som den beste Scott-filmatiseringen, men den er på langt nær den eneste. Gabriel Scott var, ved siden av Oscar Braaten, den forfatteren som hadde størst betydning for norsk filmproduksjon i mellomkrigstiden. Ibsens bruk av sørlandskysten som innspillingssted var svært vellykket, og viser for første gang regissørens særegne talent for å integrere den norske naturen i det dramatiske handlingsforløpet. Fant og Tancred Ibsens neste produksjon, Gjest Baardsen, markerte kulminasjonen innen filmatiske folkelivsskildringer. Disse to filmene skilte seg ut og markerte en bedre kvalitet, særlig på grunn av den friske utformingen fra regissørens side, og naturligvis ved Alfred Maurstads utstråling og spill i hovedrollene.