Vår Egen Tid, av Sigval Maartman-Moe

Vår egen tid Med Vår egen tid ønsket Sigval Maartman-Moe å fortelle Norges historie gjennom det første halve århundret. Tematisk valgte han å følge den generelle utviklingen landet hadde gjennomgått, slik den var fremstilt i filmavis-innslag opp gjennom årtiene. Det var i første rekke nyvinningene og den teknologiske utviklingen han konsentrerte seg om, og utgangspunktet ble lagt til unionsoppløsningen i 1905. Vår egen tid er altså en helaftens kompilasjonsfilm som spenner over tidsrommet fra Kong Haakon kom til Norge på hjuldamperen ”Danebrog” og frem til utskytningen av den første romraketten. Filmen er tatt opp av en lang rekke norske og utenlandske fotografer gjennom mer enn femti år. Den viser mange av de viktigste hendelsene og største personlighetene som var med på å forme århundret på godt og vondt. Det er imidlertid ikke bare klipp fra den norske samtiden som vises. Vi får også se gløtt fra det luksuriøse tsar-hoff i Moskva, bilder fra Marne-slaget og Jylland-slaget under den første verdenskrig, og store kamper fra Norge og andre land under den andre verdenskrig. I tillegg vises mange bilder som gir et inntrykk av kunsten og kulturlivet i perioden, og den rivende industrielle og teknologiske utviklingen. Sentrale tema blir Norge som selvstendig og eget, den moderne tids endringer av det norske samfunn, dets infrastruktur, dets håp og drømmer – i en tid da man ikke hadde anelse om hvilken gullgruve som skjulte seg under havbunnen utenfor kysten. Arbeiderbladet skrev i sin anmeldelse av filmen 6. mai 1959 at "... det er en enestående verdifull dokumentarfilm, og ung og gammel bør gå mann av huse for å oppleve eller gjenoppleve vår egen tids forunderlige, gripende historie ved aktstykker belyst". Selv om filmen er en underholdende kavalkade over viktige historiske hendelser, er den preget av så flyktige nedslag og så raske vendinger at den nok ikke kan regnes som en vellykket historisk fremstilling. Like fullt har vi ingen betenkeligheter med å bringe videre Arbeiderbladets anbefaling når vi nå skriver 2005. Vår egen tid er til tross for sin overflatiske behandling et interessant innblikk i tiden etter unionsoppløsningen.