Morderengelen, av Luis Buñuel

Morderengelen Middagsgjestene ankommer to ganger. De går opp trappen og gjennom den store døren, og så ankommer de igjen – de samme gjestene, men fra en annen kameravinkel. Kanskje er gjentagelsen en spøk fra regissørens side – når gjestene har ankommet så grundig, er det desto vanskeligere å gå. Morderengelen bygger løselig på det upubliserte skuespillet "Los naufragos" av José Bergamín. Som skuespillets tittel, "De forliste", antyder, er denne absurde og svarte komedien en variasjon over øde øy-temaet: Hva skjer når en gruppe mennesker blir isolert og tvunget til å være sammen? Utgangspunktet er et dannet middagsselskap bestående av selvbevisste representanter for middelklassen. Selskapet får en vanskelig start, idet kokken og tjenerne stikker av, men blir likevel vellykket. Gjestene hvisker sladder om hverandre, spiser og konverserer. Så, etter middag og drinker, blir det klart at ingen kan forlate huset. Det er ikke det at gjestene er innestengt, de klarer bare ikke å gå. Middagsgjestene er dermed på mystisk vis tvunget til å tilbringe flere dager – eller uker, måneder? – i det lukkede rommet uten mat og drikke. Dannet konversasjon avløses snart av fiendtlige utfall, og gjestene begynner å fortelle hverandre hva de egentlig mener. Enkelte forsøker å mane til rasjonell problemløsning, men når hysteriet inntreffer tar likevel volden over som konfliktløser. Buñuel var overbevist om at de fleste mennesker er hyklere, særlig de som på overflaten virker som de mest vellykkede. Som i så mange av hans øvrige filmer, spesielt Borgerskapets diskrete sjarm (1972), er det borgerskapets selvtilfredshet som her får gjennomgå i en av den spanske regissørens mest bisarre filmer. Buñuel har en åpenbar glede av å harselere med de oppblåste middagsgjestene, og forvandler dem fra å være selvbevisste fanebærere av borgerskapets verdier, til de skitne, illeluktende menneskene de selv så sterkt forakter. De direkte og brutale utfallene dem imellom virker forfriskende etter den statiske innledningen, og de fremstår plutselig som mer humane med sin udannede og lite borgelige fremferd. Morderengelen kan både ses som sosial satire og en surrealistisk film som følger drømmenes logikk. Buñuel går bevisst etter det groteske i det alltid tilstedeværende avviket mellom det karakterene sier og gjør, og viser oss den menneskelig "siviliserte" dårskapen i sin utilslørte form.