Samfunnets Stebarn, av Luis Buñuel

Samfunnets stebarn Samfunnets stebarn var den tredje filmen Buñuel lagde etter at han bosatte seg i Mexico. Originaltittelen betyr "de glemte", og filmen holdt faktisk på å lide samme skjebne som tittelen antyder. Etter at filmen hadde hatt premiere i Mexico By, ble den tatt av plakaten etter bare to dager. Den fikk hard medfart av både kritikere og publikum som mente at den gav et falskt bilde av det moderne Mexico. Samfunnets stebarn er sammen med Fritz Langs Metropolis (1927, Cin v-04) den eneste filmen som er funnet verdig en plass på UNESCOs "Memory of the World Programme" for bekjempelse av kollektivt hukommelsestap. Målsetningen er at filmenes budskap skal spre seg til nye generasjoner. Filmen gav også Buñuel prisen for beste regi ved filmfestivalen i Cannes, og gjorde at han igjen kvalifiserte til en plass på listen over filmverdenens mest respekterte provokatører. Buñuel var en stor beundrer av Vittorio de Sicas film Skopusserne (1946) og hentet mye inspirasjon fra den under arbeidet med Samfunnets stebarn. Filmen er ifølge Buñuel "et angrep på tristheten som ødelegger barn før de overhodet får en sjanse". Stilistisk sett ligner ikke filmen på det Buñuel har gjort tidligere, den har et mer neorealistisk preg. Poeten og dreiebokforfatteren Jacques Prévert, som skrev et dikt som hyllet Samfunnets stebarn, så på filmen som et uttrykk for en sosialrealistisk tendens hos Buñuel. Han strebet etter å gi et utilslørt bilde av et oversett, men stadig økende problem i Latin-Amerika. Buñuel gjorde et grundig forarbeid før innspillingen, med feltstudier i slummen. Han gjennomgikk journaler og materiale fra forbedringsanstalter. Filmen har imidlertid et videre perspektiv enn det rent dokumentariske. Filmen innledes med en sekvens fra filmavisen, etter ordre fra den meksikanske filmindustrien. Produsent Dancigers hadde lagt ned forbud mot en del av Buñuels mest eksentriske påfunn. Men frykt ikke, filmen er umiskjennelig buñuelsk. Her er surrealistiske drømmesekvenser, særegen symbolbruk, fot- fetisjisme og andre uttrykk av semi-erotisk karakter. Ikke minst inneholder filmen en hel mengde med allusjoner til fremstående representanter for pittoreske og groteske fremstillingsformer fra spansk litteratur og billedkunst.