Den Rasende Oksen, av Martin Scorsese

Den rasende oksen New York,1941. Mellomvektsbokseren Jake La Motta forlater sin kone til fordel for den vakre tenåringsjenta Vickie. Han følger rådene til venner han har i den kriminelle underverdenen, og greier etter hvert å slå seg frem til en tittel¬kamp i 1949, en kamp han vinner. Etter å ha blitt kåret til verdens beste mellom¬vektsbokser, går La Motta sakte, men sikkert i hundene. Han blir feit, og lider dessuten av en sykelig sjalusi og et voldelig temperament. Disse egenskapene forener seg når han banker opp kona Vickie og broren Joey, fordi han tror de har hatt et forhold bak hans rygg. Hans selvdestruktive livsstil lar seg imidlertid ikke forene med en karriere som bokser, og han mister tittelen til Sugar Ray Robinson i en blodig kamp i 1956. Årene som følger farer hardt med Jake, mye på grunn av at han er komplett overbevist om at det han gjør er riktig, og han nekter å ta imot råd fra andre. Det kan høres ut som en dårlig skillingsvise, men er det ikke. Jake La Motta har levd, og levd akkurat slik Scorsese fremstiller ham i sitt mesterverk Raging Bull. I større grad enn i noen av sine andre filmer har Scorsese i Raging Bull lykkes i å skape en struktur og et form¬språk som underbygger de destruktive handlingsspiralene karakterene hans befinner seg i. Dramaturgisk er filmen strukturert rundt en rekke boksekamper. Kampene er gjennomkoreograferte konfrontasjoner mellom La Mottas psyke og all dritten rundt ham, representert ved hans motstander i ringen. Kameraet sirkler rundt bokserne, og fanger inn hver eneste detalj i nærbilder tatt opp på høykontrast svart/hvitt film. Voldens destruksjons-potensial understrekes gjennom slow motion-opptak som gjør det mulig for tilskueren å se hver svette¬dråpe, hver bloddråpe fly gjennom luften. Jake La Mottas triumferende opplevelse av ringen som et sted der han kan leve med rak rygg og være en seierherre, eller hans like påtrengende klaustrofobiske følelse av å være fanget på et lite sted med vegger rundt og ingen vei ut, der den eneste løsningen er å slå og slå til noe gir etter, antar etter hvert eksistensialistiske overtoner. Det er en god metafor for all jævelskapen som omgir ikke bare La Motta, men alle rollefigurene i filmen. Denne effekten er det ikke bare fotografen som skal krediteres for, men like mye lyssetteren, som ved hjelp av kontrastbelysning bringer tankene til de mange mesterlig lyssatte noir-filmene fra slutten av 40-tallet. Lyset deler billedrammen i svarte og hvite felt med flotte gråtoner, der La Motta i det ene øyeblikket fremstår i lyset for så å forsvinne i sin egen skygge. Som en linedanser balanserer La Motta mellom lyset og mørket, mellom triumf og fiasko, mellom det gode og det onde i seg selv.