Blue
Derek Jarman ble bekreftet hiv-positiv i 1986, og bestemte seg raskt for at det ikke skulle holdes hemmelig. Sykdommen satte preg på mange av hans arbeider. Blue er et portrett av Jarmans erfaringer med aids, og sykdommen knyttes til de assosierte verdiene av fargen blå. Filmen fikk hederlig omtale under filmfestivalen i Stockholm i 1994. Juryen sa at filmen drar refleksjonene omkring liv og død langt utover filmmediets form og alle tradisjonelle uttrykk. Jarman skrev mange dagbøker. Blue er tuftet på boken "Chroma: A book of Colour – June ’93", som er en meditasjon over farger. Filmen er i sin helhet et blått skjermbilde lydsatt av tekstfragmenter fra hans dagbøker. Tekstene flyter i en bevissthetsstrøm og danner et bilde av kunstneren som en døende mann. Den blå skjermen, stemmene, musikken og lydeffektene gjør filmen til et meget selvbiografisk uttrykk.
Med Blue har Jarman i sin søken etter et billedspråk, beveget seg langt fra det klassiske filmformatet. Formen fremmer et metaperspektiv: Kan man snakke om filmspråk i en monokrom film? Hvordan definere estetiske kriterier? Blue etterlater seg et inntrykk av at ensfargethet aldri er enkelt eller står alene - fargen pulserer og er under konstant påvirkning av filmmediets begrensninger, som billedfrekvens, striper og støv. Blue kan umiddelbart virke som en Warhol-idé, men Jarman bruker den eksperimenterende formen på en mer personlig og følelsesmessig engasjert måte, uten at filmen tipper over støvlekanten og blir patetisk og oversentimental. Jarman skiller seg fra Warhol ved ikke å eksperimentere for eksperimentets egen skyld.
Blue ble Jarmans aller siste film. Han døde av aids 19. februar 1994. Mot slutten av sykdommen ble han blind, og det siste han var i stand til å se var den skarpe blåfargen som hang fast på netthinnen etter øyespesialistenes undersøkelser. Ifølge Christopher Hobbs bok "Derek Jarman: Life as Art" var Jarmans siste ord: "I want the world to be filled with fluffy duckies."