Landskap I Tåke, av Théo Angelopoulos

Landskap i tåke To små søsken, Voula og Alexander, reiser hver dag til Tyskland i tankene. Moren har fortalt dem at deres far er der, en far de aldri har møtt og som ingen helt vet om finnes. En dag settes tankenes reise ut i livet. Reisen blir et møte med en virkelighet de ikke kjenner. Hånd i hånd med realitetene finnes en drømmenes logikk. Barnas nattvisjoner tegner et klart blide av faren, et bilde de snakker til og reiser mot i en poetisk dialog mellom fantasi og virkelighet. I en verden hvor en hel by kan lammes av dempet glede over den første snøen, kan også en voldtekt av en 11 år gammel jente finne sted. Landskap i tåke er en roadmovie om stillhet, og avslutter Angelopoulos’ trilogi som har reisen og tausheten som fellesnevner. I Reisen til Kythera (1984, se egen omtale) er det stillheten innenfor selve historien som er temaet, mens Birøkteren (1986, se egen omtale) handler om kjærlighetens taushet. I Landskap i tåke møter vi Guds taushet. De to barna beveger seg i et landskap der hans stemme ikke er hørbar. Når en kjempemessig skulptur av en hånd dukker opp fra havet, er det en krummet hånd uten pekefinger. Gud viser ikke veien for Voula og Alexander. Angelopoulos benytter seg av lange tagninger, og nesten utelukkende totalbilder. Dette skaper en avstand som bidrar til filmens usentimentale, nærmest ikke-deltakende fortellermåte. Omgivelsene fremtrer som kalde og umenneskelige. Vi møter et Hellas ingen har vært på pakketur til: tungindustri, kolossale veimaskiner, nedslitte togstasjoner og blasse respatexbord på en motorveikafé. "Likevel er dette min mest optimistiske film," sier regissøren selv. "Det Hellas jeg beskriver, er det man ikke ser. Det er mitt personlige indre landskap. Jeg forsøker å lage filmen fylt av befriende poesi og fantasi." Angelopolous' fantasi finnes i filmen, som egenskap hos karakterene og som mulighet for tilskueren. Åpenheten er en invitasjon. Landskap i tåke kan leses som en symbolmettet film, som en moderne versjon av "Odysseen", som en tematisk fortsettelse av Aiskhylos’ tragedie "Orestien", eller som en film om å bli voksen. På et fortau finner Alexander en bit av en filmrull. Tilsynelatende er filmen blank og uten innhold, men Voula, Alexander og deres venn Orestes ser det de ønsker å se. For selvsagt ser de bilder på strimmelen.