Jegerne, av Théo Angelopoulos

Jegerne Handlingen i Jegerne tar til i 1976. Et jaktselskap av gode borgere finner liket av en geriljasoldat. Liket har ligget under snøen siden den greske borgerkrigen sluttet i 1949, men blodet har enda ikke størknet. Funnet skremmer jegerne. De frakter med seg liket til det nedlagte hotellet som fungerer som base for jakten. Politiet ankommer, og alle mennene må sammen med sine koner avgi forklaring. Under de påfølgende vitneforklaringene avdekkes jegergruppens politiske bakgrunn, og en del tvilsomme motiver for deres handlinger kommer for dagen. Det moderne Hellas’ politiske historie avsløres som borgerskapets og høyrekreftenes forræderi mot folket. Jegerne er ikke en realistisk, kronologisk oppbygd historie i vanlig forstand. Gjennom de forskjellige jaktdeltakernes historier presenterer Angelopoulos en rekke tablåer som illustrerer historiske hendelser og enkeltpersoners deltakelse. Massakren som fant sted ved borgerkrigens slutt i 1949 har skapt dype sår i det greske folk i etterkrigstiden. Etter at den kommunistdominerte geriljaen hadde sluttet fred og levert fra seg sine våpen, ble 20.000 av dem henrettet av høyrekreftene som grep makten etter våpenhvilen. I tiden etter borgerkrigen hersket det totalt politisk kaos i Hellas. Alle liberale og moderate krefter ble undertrykket. Makten ble monopolisert av høyresiden, som klarte å beholde makten frem til 1963 ved hjelp av valgfusk, voldshandlinger og moralsk og økonomisk press. Filmen er siste del av det Angelopoulos har kalt sin historie-trilogi. Den ble presentert ved filmfestivalen i Cannes i 1977, og vant en pris ved filmfestivalen i Chicago. Den vant i tillegg en pris fra de tyrkiske filmkritikernes forbund. Ved Cannes fikk filmen blandet mottagelse av kritikerne. Tendensen var at de franske filmkritikerne omfavnet Angelopoulos, mens de britiske var mer tilbakeholdne. En engelskmann kom med den lakoniske kommentaren at filmen virket dobbelt så lang som Skuespillernes reise (se egen omtale), til tross for at den bare var halvparten så lang. Mye av fortellingen foregår på et symbolsk, nesten abstrakt plan, noe som kan gjøre deler av filmen utilgjengelig for et publikum med en annen forståelseshorisont enn den greske. Den alluderende, ikoniske representasjonen er den samme som kan oppleves i filmer som Megalexandros (1980, se egen omtale). Selv sier Angelopoulos: "Jegerne reflekterer hvordan en mann fra min generasjon ser gresk historie, en historie hvis gang flettes inn i mitt eget liv. Det er en historie om det greske borgerskaps samvittighet. I Hellas er den styrende klasse redd for historien, derfor prøver de å gjemme den."