Film

Birøkteren, av Théo Angelopoulos

Birøkteren I det symbolmettede verket Birøkteren viser Angelopoulos oss nok en gang hvordan kommunistenes nederlag i den greske borgerkrig stadig spøker i grekernes mentalitet. Med en falmet plakat fra filmen I Confess (Hitchcock, 1952) hengende som en kommentar i bakgrunnen utenfor en for lengst nedlagt kino, bekjenner filmen seg til umuligheten ved å leve i nåtiden med den smertelige erindring om borgerkrigen hengende over hodet. Hovedpersonen Spyros har kjempet som kommunist under krigen i et forsøk på å skape et lykkeligere land. Forsøket mislyktes, og han har siden viet seg til et borgerlig liv. Filmen begynner med et bryllup. Spyros’ eldste datter forlater redet. Etter denne hendelsen beslutter den middelaldrende mannen å bryte med sitt tidligere liv, sin familie og sin jobb, for å vie livet sitt fullstendig til sine forfedres erverv: birøkting. Han pakker lastebilen sin, og kjører gjennom Hellas for å finne våren og skaffe blomsternæring til biene sine. Men Hellas er ikke det det engang var, og birøkterfaget er i ferd med å forsvinne. På sin vei treffer han en ung kvinnelig haiker, som hekter seg på ham. Møtet med henne får de gamle sårene fra borgerkrigstiden til å åpnes igjen. Gjennom henne har han nåtiden helt inne på livet, en nåtid han både forferdes og fascineres av. Alt dette skjer mens han roter rundt i sin fortid, oppsøker gamle partisanfeller og prøver å få klarhet i sine familierelasjoner. I filmens univers blir biene et symbol på den livskraft grekerne stadig har til tross for sin turbulente historie. Livskraften er en ukontrollerbar, farlig drift fordi den så lenge har vært undertrykket. Kameraet utpeker gjennom panoreringer likheten mellom bikubene og menneskeboligene. Filmens første og siste hus har form og farge som en bikube. Det første utvendig, en stor gul kasse med bryllupsgjester strømmende ut som bier. Det siste innvendig, en mørk kino med gule seter, hvor en ung kommende dronning prøver å slippe ut av kuben. Filmens fargetoner går i gult og blått. Det er honningen som flyter under den kalde blå overflaten. Det livsmønsteret filmen avspeiler, er et mønster hvor følelser og drifter skjules bak lukkede dører, slik biene holdes inne i kuben. Birøkteren setter krav til tilskueren, slik alle Angelopoulos’ filmer gjør, med sine vage henvisninger til gresk historie og kultur. Men selv om vi går til filmen med en annen forståelseshorisont enn den greske, byr filmen på spennende tolkningsmuligheter. I tillegg kan vi nyte synet av, og spillet til, en alltid like strålende Marcello Mastroianni.
Tilbake til programmet

Billetter til arrangementer på USF kjøpes på forsalg eller i døren. Se informasjon i oppføringene til det enkelte arrangement. Bevegelseshemmede har egne parkeringsplasser foran bygningen og enkel adkomst til alle scenene. USF Verftet har ikke ansvar for salg eller refundering av billetter eller programendringer som arrangør gjør.